HVEM?
Det gjelder 11 unge gutter og jenter som er i ferd med å starte et liv på gata. Her får dere en sjanse til å hjelpe dem tilbake til skole og utdanning.
Det gjelder 11 unge gutter og jenter som er i ferd med å starte et liv på gata. Her får dere en sjanse til å hjelpe dem tilbake til skole og utdanning.
Jeg skal forklare sammenhengen og starter med å gi litt bakgrunnsinformasjon.
Jeg er blitt kjent med Obert Mwandu. Han er 29 år, er sosialarbeider, ufaglært lærer og idealist, og det er han som viser meg rundt på Nakatindi og Liwomadi community schools. Nakatindi ligger bare en mil utenfor sentrum, men jeg har likevel følelsen av å være på landet, for skolen ligger fritt til i utkanten av en landsby, der de små husene av leire står tett. De har stråtak eller blikk og er omgitt av de sedvanlige åkrene med mais og kasawa. Liwomadi ligger langt mer
sentralt til i en av Livingstones mange compounds. I motsetning til de offentlige skolene er Nakatindi og Liwomadi i prinsippet bygd og drevet av landsbyfellesskapet. Det er mange slike skoler rundt om i Zambia, og de oppstår enten fordi den zambiske regjeringen ikke klarer å bygge nok skoler til å holde tritt med befolkningstilveksten, eller fordi elevene ikke har råd til å gå på offentlig skole. Det siste gjelder mange av elevene ved de to skolene jeg snakker om her. Ved Nakatindi er over halvparten av elevene foreldreløse og bor hos nære eller fjerne slektninger. Omtrent de samme forholdene gjelder for elevene på Liwomadi. Som om ikke dette var nok, er 15% av elevene på begge skolene er HIV positive. Les de siste setningene en gang til.
Jeg er blitt kjent med Obert Mwandu. Han er 29 år, er sosialarbeider, ufaglært lærer og idealist, og det er han som viser meg rundt på Nakatindi og Liwomadi community schools. Nakatindi ligger bare en mil utenfor sentrum, men jeg har likevel følelsen av å være på landet, for skolen ligger fritt til i utkanten av en landsby, der de små husene av leire står tett. De har stråtak eller blikk og er omgitt av de sedvanlige åkrene med mais og kasawa. Liwomadi ligger langt mer
sentralt til i en av Livingstones mange compounds. I motsetning til de offentlige skolene er Nakatindi og Liwomadi i prinsippet bygd og drevet av landsbyfellesskapet. Det er mange slike skoler rundt om i Zambia, og de oppstår enten fordi den zambiske regjeringen ikke klarer å bygge nok skoler til å holde tritt med befolkningstilveksten, eller fordi elevene ikke har råd til å gå på offentlig skole. Det siste gjelder mange av elevene ved de to skolene jeg snakker om her. Ved Nakatindi er over halvparten av elevene foreldreløse og bor hos nære eller fjerne slektninger. Omtrent de samme forholdene gjelder for elevene på Liwomadi. Som om ikke dette var nok, er 15% av elevene på begge skolene er HIV positive. Les de siste setningene en gang til. På bildet ser dere rektor Chungu som holder en tale for elevene på Nakatindi
For to uker siden møtte Obert noen elever fra de to skolene på gata. Han underviste disse 7. klasse-elevene før jul, og lurte på hvorfor i all verden de ikke var på skolen nå i mars? De hadde bestått den fryktede og avgjørende 7. klasse-eksamen, som er inngangsbillett for å videre i 8. klasse, men de familiene de lever i klarte ikke å betale skolepengene. Nå drev de rundt i gatene, og det gjør de fortsatt.
Her er vi tilbake til hovedbudskapet i denne bloggen:
For to uker siden møtte Obert noen elever fra de to skolene på gata. Han underviste disse 7. klasse-elevene før jul, og lurte på hvorfor i all verden de ikke var på skolen nå i mars? De hadde bestått den fryktede og avgjørende 7. klasse-eksamen, som er inngangsbillett for å videre i 8. klasse, men de familiene de lever i klarte ikke å betale skolepengene. Nå drev de rundt i gatene, og det gjør de fortsatt.
Her er vi tilbake til hovedbudskapet i denne bloggen:
Er det noen av dere som kan tenke dere å støtte disse elevene – 8 fra Nakatindi og 3 fra Liwomadi, slik at de kan fortsette skolegangen sin? De har allerede mistet ett semester, men de kan fortsatt klare å ta igjen det forsømte dersom de kommer tilbake på skolebenken i neste termin? Den starter i mai, men skolepengene må betales innen 20- april.
For en elev koster det ca 1 million zambiske kwacha, det vil si i underkant av 1500 norske kroner per år. Dette beløpet dekker skolepenger, uniform, sko og bøker og annet nødvendig skolemateriell. Obert er villig til å gi dem ekstra undervisning i mellomtida, dersom han ser en lysning.
Hvis vi klarer å få dem bort fra gata og tilbake på skolebenken, reduseres sjansen for at de skal bli noen av de mange tenåringsgravide og enda flere HIV-smittede. Hvis vi tror på at utdanning frigjør tanke og handling, øker sjansene for at disse ivrige og motiverte ungdommene kommer seg ut av den verste fattigdommen.
Jeg skal gi dere litt mer bakgrunnsstoff.
NAKATINDI
Nakatindi ble startet i 1996 fordi folk i landsbyen så at det var for langt for ungene å gå til nærmeste offentlige skole. I starten var det 10 elever. I dag har skolen 415, fra barnehageklasse til og med 7. klasse. Da Obert kom i kontakt med skolen i 2004 var det bare tre lærere her og noen usle skolebygninger. På grunn av plassmangel ble mange elever sendt tilbake til landsbyen. Det blir fort gatebarn av slikt. Den driftige rektoren, Mr Chungu ga imidlertid ikke opp og kjempet for skolen. Antall bygninger er blitt utvidet, og antallet lærere har økt til 10. Åtte av dem blir nå betalt av det offentlige, mens to frivillige fra landsbyen får lønn (ca 260 kr i måneden) der noe kommer fra landsbyen og noe fra fondsmidler. De frivillige lærerne har riktignok ikke fått utbetalt lønn siden desember da en kraftig storm feide av taket i det ene klasserommet. Lønna ble brukt til å blikkplater til et nytt tak.
For en elev koster det ca 1 million zambiske kwacha, det vil si i underkant av 1500 norske kroner per år. Dette beløpet dekker skolepenger, uniform, sko og bøker og annet nødvendig skolemateriell. Obert er villig til å gi dem ekstra undervisning i mellomtida, dersom han ser en lysning.
Hvis vi klarer å få dem bort fra gata og tilbake på skolebenken, reduseres sjansen for at de skal bli noen av de mange tenåringsgravide og enda flere HIV-smittede. Hvis vi tror på at utdanning frigjør tanke og handling, øker sjansene for at disse ivrige og motiverte ungdommene kommer seg ut av den verste fattigdommen.
Jeg skal gi dere litt mer bakgrunnsstoff.
NAKATINDI
Nakatindi ble startet i 1996 fordi folk i landsbyen så at det var for langt for ungene å gå til nærmeste offentlige skole. I starten var det 10 elever. I dag har skolen 415, fra barnehageklasse til og med 7. klasse. Da Obert kom i kontakt med skolen i 2004 var det bare tre lærere her og noen usle skolebygninger. På grunn av plassmangel ble mange elever sendt tilbake til landsbyen. Det blir fort gatebarn av slikt. Den driftige rektoren, Mr Chungu ga imidlertid ikke opp og kjempet for skolen. Antall bygninger er blitt utvidet, og antallet lærere har økt til 10. Åtte av dem blir nå betalt av det offentlige, mens to frivillige fra landsbyen får lønn (ca 260 kr i måneden) der noe kommer fra landsbyen og noe fra fondsmidler. De frivillige lærerne har riktignok ikke fått utbetalt lønn siden desember da en kraftig storm feide av taket i det ene klasserommet. Lønna ble brukt til å blikkplater til et nytt tak.
Ivrige unger kommer løpende imot oss, tester engelsken sin og sier, ”Hello, madam, how are you?” gang på gang. Når jeg tar fram kameraet, er de så ivrige at jeg holder på å ramle over ende. De vil se seg selv i kameravinduet. I første klasse er det full aktivitet, Rommet er godt ustyrt - med bøker i ei hylle og lesemateriell på Tonga. På bildet ser dere noen av de ivrige ungene i godt samspill med en godt trent lærer.
I 7. klasse pugger de og leser til den fryktede
og avgjørende eksamen. et er som nevnt
denne som bestemmer om de kan gå videre til 8. klasse. Det er imidlertid hard kamp om plassene, for ungdomsskolen i Zambia har bare plass under halvparten av elevene på landsbasis, og den krever skolepenger.
Noen av klasserommene på Nakadindi er bygd i tradisjonell stil. De er uventet svale og behagelige å være i - tavla alltid plassert slik at den får lys fra døråpningen - i fravær av strøm. Til høyre forteller en ivrig 3.klassing meg at hun vet hvor Norge er.
LIWOMADI 
Liwomadi er en forkortelse for Livingstone ”Women Make a Difference”. Organisasjonen består av ildsjeler som driver aktivt informasjonsarbeid om ernæring og helse i compoundene. I bydelen Dambwa Central, hvor bare 40 % av de HIV-smittede tar gratis medisiner, er de særlig aktive om å informere om disse rettighetene. Her har de også etablert en skole med samme navn. Vegg i vegg til Liwomadi ligger Dambwa governmental school, som altså er en offentlig skole. Hvorfor er det så nødvendig å drive en bydelsbasert skole med 320 elever i bakgården til den offentlige? Det er bare ett svar på det og det er penger, og er et synlig bevis for at regjeringens slagord gratis skolegang til alle (1.-7. klasse) er en sannhet som mer egner seg for papiret enn virkeligheten. Ingen 1-7 skoler har riktignok lov til å ta skolepenger, men de barna som ikke kommer med donasjoner (les: ”frivillige” penger) blir avvist. I tillegg kommer skoleuniform, bøker og annet skolemateriell. Derfor har Liwomadi 320 elever fra nærområdet! Vi kan smile overbærende på tanken om uniformer, men her er det alvor. Da skolen startet i år 2000 var tanken på å bekoste uniformer umulig. Men å gå på skole uten dette standardiserte
antrekket er så til de grader å demonstrere fattigdom. Observante Obert så gang på gang hvordan Liwomadi-elevene ble ertet av elevene ved den offentlige naboskolen og satte i gang en ”kronerulling” ved hjelp av Matthew, en engelsk frivillig, og for 300 pund ble det 280 uniformer. Etter hvert ble det også sko og en del skolemateriell. Elevene strålte!
Liwomadi er en forkortelse for Livingstone ”Women Make a Difference”. Organisasjonen består av ildsjeler som driver aktivt informasjonsarbeid om ernæring og helse i compoundene. I bydelen Dambwa Central, hvor bare 40 % av de HIV-smittede tar gratis medisiner, er de særlig aktive om å informere om disse rettighetene. Her har de også etablert en skole med samme navn. Vegg i vegg til Liwomadi ligger Dambwa governmental school, som altså er en offentlig skole. Hvorfor er det så nødvendig å drive en bydelsbasert skole med 320 elever i bakgården til den offentlige? Det er bare ett svar på det og det er penger, og er et synlig bevis for at regjeringens slagord gratis skolegang til alle (1.-7. klasse) er en sannhet som mer egner seg for papiret enn virkeligheten. Ingen 1-7 skoler har riktignok lov til å ta skolepenger, men de barna som ikke kommer med donasjoner (les: ”frivillige” penger) blir avvist. I tillegg kommer skoleuniform, bøker og annet skolemateriell. Derfor har Liwomadi 320 elever fra nærområdet! Vi kan smile overbærende på tanken om uniformer, men her er det alvor. Da skolen startet i år 2000 var tanken på å bekoste uniformer umulig. Men å gå på skole uten dette standardiserte
antrekket er så til de grader å demonstrere fattigdom. Observante Obert så gang på gang hvordan Liwomadi-elevene ble ertet av elevene ved den offentlige naboskolen og satte i gang en ”kronerulling” ved hjelp av Matthew, en engelsk frivillig, og for 300 pund ble det 280 uniformer. Etter hvert ble det også sko og en del skolemateriell. Elevene strålte! På det øverste av de to bildene her ser dere Obert bak en del av elevene på Liwomadi - her uten uniform. Det neste viser skolerommet der all undervisning drives.
Skolen har bare to lærere, hvor kun rektor Mrs Kalimashila (bildet)er trent og tilsatt av ministeriet. Den andre har ikke lærerutdanning og får en liten lønn som samles inn i bydelen. Undervisningen skjer i et gammelt fabrikk-lokale hvor tre ulike klasser undervises i samme rom. Det skjer ved at den ene læreren først gir arbeidsoppgaver til en av klassene. Så går hun til neste ”krok” og gir arbeidsoppgaver til den neste. Deretter går hun tilbake og oppsummerer lærestoffet for den første gruppa. For å få plass til alle og for å utnytte lærerkreftene best mulig, kommer noen av elevene på formiddagen, mens andre kommer på ettermiddagsskiftet, mens lærerne er de samme. Som dere skjønner er denne skolen den mest sårbare av de to.
Skolen har bare to lærere, hvor kun rektor Mrs Kalimashila (bildet)er trent og tilsatt av ministeriet. Den andre har ikke lærerutdanning og får en liten lønn som samles inn i bydelen. Undervisningen skjer i et gammelt fabrikk-lokale hvor tre ulike klasser undervises i samme rom. Det skjer ved at den ene læreren først gir arbeidsoppgaver til en av klassene. Så går hun til neste ”krok” og gir arbeidsoppgaver til den neste. Deretter går hun tilbake og oppsummerer lærestoffet for den første gruppa. For å få plass til alle og for å utnytte lærerkreftene best mulig, kommer noen av elevene på formiddagen, mens andre kommer på ettermiddagsskiftet, mens lærerne er de samme. Som dere skjønner er denne skolen den mest sårbare av de to.
Men ungene er fantastiske.
Da jeg var der sammen med Fatima og Kine, to av Tromsø-studentene som hadde praksis i Livingstone i seks uker etter jul, samlet elevene seg sammen på et blunk og sang så taket løftet seg. Dere ser dem på bildet. Legg særlig merke til jenta i midten. Uniform har hun ennå ikke, men se for en livskraft som lyser av henne!
Og heldigvis er det noen som brenner for begge skolene.
Engelske Matthew jobber tre måneder i året som frivillig, og gjennom han og Obert
klarer de å rekruttere frivillige fra Stor-Britannia, og som kommer i perioder fra tre uker til tre måneder. I samarbeid driver de den lille organisasjonen som de har kalt Mapunzilo (utdanning for alle) – et ord fra språket Nyanja og drifter følgende web-side: http://www.mapunzilo@hotmail.com/Som en del av dere vet, har jeg vært veileder for tre grupper førskolelærer- og allmennlærerstudenter i den perioden jeg har vært her. Fire av studentene, som i løpet av våren blir ferdigutdannede lærere, planlegger å komme tilbake som frivillig ved de to skolene i tre måneder fra september 2009. Lærerne og elevene gleder seg stort.
Også FK prosjektet (Fredskopset) som jeg tilknytta, kommer til å fortsette. Det betyr at det vil være Tromsø-folk som på ulike måter vil følge med de to skolene i årene som kommer, og som også lett kan sjekke at pengene går til det de er ment for. Det er ingen selvfølge i Zambia. I dette prosjektet jobber folk jeg stoler på og i tillegg et så lite byråkrati, at svært lite forsvinner til faste utgifter på veien.
Vel folkens; i første omgang gjelder det altså å få de 11 elevene tilbake på skolen, til 8. klasse. Denne gangen må de over i de offentlige skolene Dambwa basic and Mulwani Basic school
etter som community skolene bare har klasser til og med syvende trinn.
Herved utfordres dere som privatpersoner og skole-, høyskole- og universitetsmiljøer (og andre?) til å bidra. Fortsett å nyte fredagspilsen/glasset, men hva med å sette tilsvarende inn på kontoen nedenfor? Eller hva med overskuddet på vinlotteriet, som dere sikkert har mange av rundt om på avdelinger, institutter og lærerrom? En ting er sikkert; blir det overskudd, så går det til skoleuniformer, bøker og lønn til de zambiske frivillige lærerne på de to skolene jeg har fortalt om her.
Fordi tiden er knapp – det er ikke lenge til neste termin som starter 1. mai – har jeg gjort det enklest mulig. Jeg har opprettet en konto i Skandiabanken, der små og store beløp er velkommen og kan settes inn på
KONTONUMMER: 97 2230 58098
Optimistisk hilsen
Audhild, eller Anna, som alle kaller meg her.
Vel folkens; i første omgang gjelder det altså å få de 11 elevene tilbake på skolen, til 8. klasse. Denne gangen må de over i de offentlige skolene Dambwa basic and Mulwani Basic school
etter som community skolene bare har klasser til og med syvende trinn.
Herved utfordres dere som privatpersoner og skole-, høyskole- og universitetsmiljøer (og andre?) til å bidra. Fortsett å nyte fredagspilsen/glasset, men hva med å sette tilsvarende inn på kontoen nedenfor? Eller hva med overskuddet på vinlotteriet, som dere sikkert har mange av rundt om på avdelinger, institutter og lærerrom? En ting er sikkert; blir det overskudd, så går det til skoleuniformer, bøker og lønn til de zambiske frivillige lærerne på de to skolene jeg har fortalt om her.
Fordi tiden er knapp – det er ikke lenge til neste termin som starter 1. mai – har jeg gjort det enklest mulig. Jeg har opprettet en konto i Skandiabanken, der små og store beløp er velkommen og kan settes inn på
KONTONUMMER: 97 2230 58098
Optimistisk hilsen
Audhild, eller Anna, som alle kaller meg her.
2 kommentarer:
hei :-)
kan vi få se hvor mange penger som er blitt samlet inn?
mvh giver
hei - jeg syns det er litt dårlig at vi ikke har fått høre noe mer om dette prosjektet. jeg ga faktisk penger og etterpå er det bare helt stille. da begynner jeg å tro at ting ikke er som de virker.. ja ja, det var vel dumt å stole på noen man aldri har møtt. skal ikke gi penger på den måten igjen!
Legg inn en kommentar