Termitter og vann

I forrige blogg fortalte jeg om husdyrene mine, de snille, de nøytrale og de slemme. Grunnen til at jeg ikke nevnte termittene, er at de ikke tilhører de sedvanlige (tror jeg).

Egentlig hadde jeg tenkt til å fortelle om en tur til de fantastiske Victoriafallene, men så har jeg fått en del spørsmål om hvordan jeg bor, så da får det bli mye vann neste gang.

Da jeg kom til Livingstone denne gangen, var det mørkt. Vanligvis lander flyet kl 12 og en har god tid til å områ seg før sola går ned, men pga forsinkelser var det blitt langt på kveld. Jeg grudde meg litt til å dra ut til huset mitt. Det ligger på campus til colleget 7 km utenfor byen.

Jeg bor der aleine, og likte ikke helt tanken på å åpne porten, låse opp døra og gå inn i et hus som hadde stått tomt i 6 måneder. Hadde området lys, eller var det en av de rasjonerte dagene, var løshundene ute og streifet, enn hvis låsen var vrang.., ja, dere kan selv tenke dere alle disse angstene som så lett kommer strømmende. Kanskje jeg heller skulle ta meg inn på et gjestehus og så dra utover dagen etter? Her ser dere gata jeg bor i, porten og huset. Pga vegetasjonen er det ikke så lett å se nabohusene, men de er der.

”Du aner ikke hvor mange bekymringer jeg har hatt som det ikke er blitt noe av”, betrodde en venninne meg en gang, og det var akkurat slik jeg følte det, i det jeg betalte drosjesjåføren lokal takst og skjøv opp porten.

Både hushjelpen, Constance, og gartneren Maybin, hadde tydeligvis vært i sving for at jeg skulle føle meg velkommen. Selv i det svake gjenskinnet av utlampen kunne jeg se at gårdsplassen var ryddet og feiet, og i de vakre pottene som min gode nabo Fewdays hadde laget til meg før jeg dro, lyste både rosa og fiolette blomster mot meg. Maybin måtte altså ha vært her og vannet regelmessig i hele tørketida!

Ivrig dro jeg fram hodelykta (en uunnværlig følgesvenn) og gikk rundt huset. Og der hadde papayatreet som jeg plantet, gjort alen til sin vekst, bananpalmene og avokadotreet like så. Der kom også Boxer, naboens hund. I ren gjenkjenningsglede hoppet den så mye opp på meg at jeg måtte snakke hardt til den. Jeg ga den vann, og så la den seg ned foran døra mi.

På bildet ser dere både nabo Fewdays's hus, Maybin som raker, og papayan og bananpalmen.

Inne skinte gulvene av nypålagt voks. Det var ryddig og rent.

Jeg var tilbake.
Jeg følte meg velkommen.
Jeg følte meg trygg.

Soverommet hadde imidlertid stått avstengt, og det luktet slik også. I vinduskarmene var det en centimeter tykt lag med finfordelt sand. Men trøtt som jeg var, lot jeg støv være støv, fant fram et laken, hengte opp myggnettingen, dyttet endene godt rundt madrassen og krøp inn gjennom en liten åpning som jeg så tettet igjen. Så husker jeg ikke mer, jeg sovnet momentant.

Og våkner til en kjent stemme som sier AUDIE? AUDIE? Det er ikke et forsøk på å si navnet mitt, men varslingsropet for å få aksept for å komme inn. Klokka er bare sju, og fortumlet er jeg, men Constance har vært så spent at hun kommer ekstra tidlig. Om det skyldes iveren etter å se meg igjen, eller det er for igjen å sikre seg forutsigelige inntekter er aldri lett å si, uansett hilser vi hjertelig. Hun vil vaske soverommet mitt.

Jeg overlater henne rommet, mens jeg begir meg til badet for å ta meg en ”dusj”. I badekaret er det en kran for kaldt og en kran for varmt vann (for en luksus!). Det varme vannet kommer fra en egen beholder, festet på ytterveggen. Den fylles opp automatisk, mens det kalde er grunnvann som forsyner hele området. Det er hard rasjonering av vann på campus-området. Det er alltid vann mellom rundt kl 05.30 til 07.30, som regel ved lunsjtider, og så om kvelden.

Om det er stressende ikke å ha vann når en vil? Det går fort rutine i det og består av noe så enkelt som å fylle stampen i badekaret + et par andre når det er vann. Dette vannet brukes så både til å helle ned i do med og å vaske klær i, alt etter som.

Bare en gang har jeg opplevd at vannet har blitt borte så lenge at alle stamper og kar var gått tomme. I noen dager måtte vann hentes fra en kran et stykke nede i gata. Om jeg eller de andre lærerne gjorde det selv? Nei, her er det en selvfølge at det studenter på colleget eller hushjelper som gjør slikt.

Fordi det ennå er noe igjen av morgenen, er det fortsatt vann. Prosedyren er slik: Kaldt vann helles opp i en stamp som skyves i borteste enden av badekaret. Jeg setter meg på huk mellom stampen og sluket, fyller en plastmugge halvt med vann fra stampen og fyller opp resten med varmt vann fra krana slik at temperaturen blir passelig og heller over meg. Herlig! Såper inn håret, nye runder med kaldt vann fra stampen og varmt vann fra krana, blande godt og så kjenne det sildre fra hodet og kropp til all såpe er skylt bort.

Hvem som var heldigst, Hege – en annen FK’er – (hei, Hege, hvordan er dusjforholdene i Sudan?) eller jeg, fant vi aldri ut av mens jeg var her forrige gang. Hege som hadde ordentlig dusj på veggen, men bare kaldt vann, eller jeg med varmt vann og ”muggedusj”. Tror vi begge syntes vi hadde den beste ordningen.

Frisk og opplagt går jeg tilbake til soverommet hvor Constance har skjøvet fram senga.

Skulpturer?

I hvert fall resultatet av termittenes arbeid i 6 måneder. Det var tre av dem – i helt forskjellige utgaver. De må ha kommet seg gjennom de små sprekkene i sementgulvet. Ikke rart at det lukta rart i natt. Så kan jo fantasien løpe fritt; en termitt-tue kan bli atskillig meter høy og så vid i omkrets at det må tre eller fire personer til å holde rundt. Godt at jeg ikke har vært borte lenger!

Vel, jeg hadde som sagt tenkt å fortelle dere om en tur til Victoriafallene denne gangen, eller Vic Falls på lokalen - et av verdens aller flotteste fossefall. Det får heller bli tema neste gang.

Er dette et filmtriks? Går det virkelig an å bade akkurat HER? Bade i fossen bare en meter fra det 107 meter høye stupet? Følg med, følg med…

Hilsen Audhild,

alias Anna, som jeg heter her (ellers er det ingen som enten ikke husker eller tør si navnet mitt)

Gjensyn med Afrika

Når jeg nå begynner på denne bloggen har jeg allerede gjort unna de første seks månedene av kontrakten (1.okt 07 til 1.april 08). Derette var jeg hjemme i min vanlige jobb fram til 1.oktober 08, og nå er jeg her igjen.

Gjensyn med Afrika
Hjemme i Tromsø begynte høsten, de intense gule og røde fargene, og så mer og mer nakne kvister på trærne, de stadig mørkere kveldene, glitteret i frosten på marka om morgenen, snøen som gjør fjellene så vakre der den kryper lengre og lengre ned, og det sosiale livet på Skarven, å ta tak.

Så plutselig 20 timer seinere er jeg på plass i heten, i fargene, i luktene, til alle annerledeshetene.

Det tar tid å omstille seg, til å legge av seg sin norske nå-skal-alt-fungere-etter-planen- innstillingen. Det tar tid til å bli venn med alt som ikke fungerer. Finne ut hva kan jeg gjøre noe med, og hva må jeg leve med som det er. Jeg har kommet til at en slik innstilling er nødvendig for å ha et godt liv. Jeg begynner like gjerne med dyrene i mitt afrikanske hus, med husdyrene mine.

Her ser dere huset mitt mens det tar imot kveldens siste solstråler.

Spiders
Forrige gang prøvde jeg å bli kvitt edderkoppene. Jeg løp rundt og sprayet dem med instant-killing-spray. Ikke at jeg klarte på langt nær alle, og det på tross av at jeg trev til meg nærmeste stol og dusjet i vei oppunder taket, sendte en sprut midt på veggen, hoppet ned av stolen og sprayet videre nede ved gulvet, enten det var under sofaen eller senga.

Når jeg tenker etter, var det ingen som gjorde meg noe, så nå har jeg valgt en annen strategi. Jeg kaller edderkoppene for nøytrale venner og lar dem være i fred. Det tok riktignok et døgn før jeg klarte å hilse dyret god dag da jeg fremdeles halvt i søvne åpnet klesskapet og så de sprikende beina som ser ut til å være limt fast til veggen, men det blir en vane. Ikke minst hjelper det at jeg etter hvert har lært meg noe om hvilke typer som er ufarlige (og det er de vanligste) og hvilke jeg fortsatt må passe meg for. Men de aller fleste er som sagt nøytrale venner. Jeg gir dem et avmålt blikk og kanskje et kort nikk slik at de skjønner at de er sett, og lar det blir med det.

Firfislen – en venn
En god venn, derimot, er firfislen, the lizards. De er overalt, store og små. Lynkjappe der de kravler opp langs veggene, bortover vinduspostene, ut gjennom dørsprekkene og inn gjennom ventilene. Jeg til og med ler når jeg ser en stakkar kravle febrilsk bortover det altfor glatte kjøkkengulvet etter at hushjelpen har vært her og polert med voks. Firfislene er gode venner både fordi de ALDRI kommer i nærheten av deg, og det viktigste av alt, de lever av insekter. Det vil si at de spiser alt de kommer over på sin vei i huset og derved er levende rengjøringssentraler. Om det er et godt tegn at mine gode venner ser ut til å trives i alle rom, velger jeg ikke å spekulere i.

Min virkelige uvenn
Høres jeg ut som en (rasjonell) helgen? I så fall må jeg bekjenne at jeg har en svakhet, og den heter COCKROACHE. Jeg utstår ikke kakerlakker. De er rett og slett så ekle at jeg foretrekker det engelske ordet. På engelsk hører du liksom det tørre rødbrune skallet og den litt kantete pilingen av disse kloakkdyrene. Det skulle vært meg en sann fryd å plante skohælen over ryggen og riktig trøkke til inntil jeg hørte den tørre knasingen av et knust dyr, men det skal visst gjøre fra vondt til verre. Kakerlakken gjemmer etter sigende det utallige avkommet sitt under skallet. Hvis en tråkker på den, kan en være sikker på at det piler minst 7 mini-dyr i hver retning.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør dem så alldeles uutholdelige, for selve dyret ser vel strengt tatt sett ikke verre ut enn en bille. Slik rasjonell tanke preller imidlertid av. Jeg bokstavelig talt krymper meg og kjenner et eller annet som tar tak nederst i korsryggen og sender ilinger oppover når jeg får øye på en komme krypende fram under steikeovnen mens jeg lager mat. Og det er vel helst denne kombinasjonen av mat og kloakk, som utløser ryggmargsrefleksen. I et tiendedels sekund står jeg som lammet, kan liksom ikke tro mine egne øyne, men så reagerer jeg. Jeg har alltid den mest effektive COCKROACHE KILLER for hånden, ”kills really fast on contact” står det på boksen, kaster maten til side og sender en real dusj på direkten.

Og så det som gjør at jeg har gitt opp å bli æresmedlem av Dyrenes Beskyttelse: jeg riktig kroer meg og må bare innrømme det; jeg står der og nyter synet av dyret som rykker til, faller om på ryggen og går inn i dødskampen med spasmeaktige bevegelser. Det eneste forsonende med dem er at de opptrer langt sjeldnere enn mine venner: edderkoppene og firfislene.

Uansett nøytrale eller gode venner, så har jeg bare en avtale med dem: jeg liker dem ikke i senga. Og det er ikke noe problem når en bare tar i bruk et gammelt jungeltricks; jeg skyver hele senga et godt stykke ut fra veggen slik at både edderkopper og firfirsler kan løpe fritt. Verre er det ikke.

For litt siden gikk strømmen, som det gjør hver tirsdag og lørdag sånn i 19-tida. På den måten prøver en i Zambia å få de altfor dårlige strømforsyningene til å rekke litt lenger. Det var ingen god ide å skrive ved hjelp av hodelykt, for med en enkelt lyskilde får jeg plutselig mange nye flygende venner på besøk. Jeg tar derfor snart kvelden, trekker min seng fra veggen, kryper inn under myggnettet iført hodelykt og en god bok.
God natt!

Litt bakgrunnsinformasjon: hvorfor er jeg i Zambia?

Hvorfor er jeg i Zambia?
Til vanlig jobber jeg ved Avdeling for lærerutdanning ved høgskolen i Tromsø, som fra 1. januar 2009 for øvrig blir en del av Universitetet i Tromsø. I 2007 inngikk Høgskolen en partnerskapsavtale med David Livingstone College of Education (DALICE) som ligger litt utenfor byen Livingstone i Zambia. DALICE er altså en lærerutdanningsinstitusjon, som gir utdanning på førskole, barne- og ungdomsskolenivå. Prosjektet er finansiert av Fredskorpset (FK Norway) og varer ut våren 2009. Kjernen i samarbeidsprosjektet er utvikling av desentralisert lærerutdanning i Zambia for lærere på ungdomstrinnet, og et viktig ledd i dette samarbeidet er utveksling av ansatte ved de to institusjonene. Først ute fra Tromsø var Ingrid Kongsvik. Mot slutten av hennes periode kom jeg. Også jeg har en 12 måneders kontrakt med Fredskorpset, men i motsetning til de tre andres er mitt opphold delt inn i to perioder på seks måneder hver.