Vil dere hjelpe?

HVEM?

Det gjelder 11 unge gutter og jenter som er i ferd med å starte et liv på gata. Her får dere en sjanse til å hjelpe dem tilbake til skole og utdanning.

Jeg skal forklare sammenhengen og starter med å gi litt bakgrunnsinformasjon.

Jeg er blitt kjent med Obert Mwandu. Han er 29 år, er sosialarbeider, ufaglært lærer og idealist, og det er han som viser meg rundt på Nakatindi og Liwomadi community schools. Nakatindi ligger bare en mil utenfor sentrum, men jeg har likevel følelsen av å være på landet, for skolen ligger fritt til i utkanten av en landsby, der de små husene av leire står tett. De har stråtak eller blikk og er omgitt av de sedvanlige åkrene med mais og kasawa. Liwomadi ligger langt mer sentralt til i en av Livingstones mange compounds. I motsetning til de offentlige skolene er Nakatindi og Liwomadi i prinsippet bygd og drevet av landsbyfellesskapet. Det er mange slike skoler rundt om i Zambia, og de oppstår enten fordi den zambiske regjeringen ikke klarer å bygge nok skoler til å holde tritt med befolkningstilveksten, eller fordi elevene ikke har råd til å gå på offentlig skole. Det siste gjelder mange av elevene ved de to skolene jeg snakker om her. Ved Nakatindi er over halvparten av elevene foreldreløse og bor hos nære eller fjerne slektninger. Omtrent de samme forholdene gjelder for elevene på Liwomadi. Som om ikke dette var nok, er 15% av elevene på begge skolene er HIV positive. Les de siste setningene en gang til.

På bildet ser dere rektor Chungu som holder en tale for elevene på Nakatindi

For to uker siden møtte Obert noen elever fra de to skolene på gata. Han underviste disse 7. klasse-elevene før jul, og lurte på hvorfor i all verden de ikke var på skolen nå i mars? De hadde bestått den fryktede og avgjørende 7. klasse-eksamen, som er inngangsbillett for å videre i 8. klasse, men de familiene de lever i klarte ikke å betale skolepengene. Nå drev de rundt i gatene, og det gjør de fortsatt.
Her er vi tilbake til hovedbudskapet i denne bloggen:

Er det noen av dere som kan tenke dere å støtte disse elevene – 8 fra Nakatindi og 3 fra Liwomadi, slik at de kan fortsette skolegangen sin? De har allerede mistet ett semester, men de kan fortsatt klare å ta igjen det forsømte dersom de kommer tilbake på skolebenken i neste termin? Den starter i mai, men skolepengene må betales innen 20- april.

For en elev koster det ca 1 million zambiske kwacha, det vil si i underkant av 1500 norske kroner per år. Dette beløpet dekker skolepenger, uniform, sko og bøker og annet nødvendig skolemateriell. Obert er villig til å gi dem ekstra undervisning i mellomtida, dersom han ser en lysning.

Hvis vi klarer å få dem bort fra gata og tilbake på skolebenken, reduseres sjansen for at de skal bli noen av de mange tenåringsgravide og enda flere HIV-smittede. Hvis vi tror på at utdanning frigjør tanke og handling, øker sjansene for at disse ivrige og motiverte ungdommene kommer seg ut av den verste fattigdommen.

Jeg skal gi dere litt mer bakgrunnsstoff.

NAKATINDI
Nakatindi ble startet i 1996 fordi folk i landsbyen så at det var for langt for ungene å gå til nærmeste offentlige skole. I starten var det 10 elever. I dag har skolen 415, fra barnehageklasse til og med 7. klasse. Da Obert kom i kontakt med skolen i 2004 var det bare tre lærere her og noen usle skolebygninger. På grunn av plassmangel ble mange elever sendt tilbake til landsbyen. Det blir fort gatebarn av slikt. Den driftige rektoren, Mr Chungu ga imidlertid ikke opp og kjempet for skolen. Antall bygninger er blitt utvidet, og antallet lærere har økt til 10. Åtte av dem blir nå betalt av det offentlige, mens to frivillige fra landsbyen får lønn (ca 260 kr i måneden) der noe kommer fra landsbyen og noe fra fondsmidler. De frivillige lærerne har riktignok ikke fått utbetalt lønn siden desember da en kraftig storm feide av taket i det ene klasserommet. Lønna ble brukt til å blikkplater til et nytt tak.

Ivrige unger kommer løpende imot oss, tester engelsken sin og sier, ”Hello, madam, how are you?” gang på gang. Når jeg tar fram kameraet, er de så ivrige at jeg holder på å ramle over ende. De vil se seg selv i kameravinduet. I første klasse er det full aktivitet, Rommet er godt ustyrt - med bøker i ei hylle og lesemateriell på Tonga. På bildet ser dere noen av de ivrige ungene i godt samspill med en godt trent lærer.

I 7. klasse pugger de og leser til den fryktede
og avgjørende eksamen. et er som nevnt
denne som bestemmer om de kan gå videre til 8. klasse. Det er imidlertid hard kamp om plassene, for ungdomsskolen i Zambia har bare plass under halvparten av elevene på landsbasis, og den krever skolepenger.

Noen av klasserommene på Nakadindi er bygd i tradisjonell stil. De er uventet svale og behagelige å være i - tavla alltid plassert slik at den får lys fra døråpningen - i fravær av strøm. Til høyre forteller en ivrig 3.klassing meg at hun vet hvor Norge er.

LIWOMADI
Liwomadi er en forkortelse for Livingstone ”Women Make a Difference”. Organisasjonen består av ildsjeler som driver aktivt informasjonsarbeid om ernæring og helse i compoundene. I bydelen Dambwa Central, hvor bare 40 % av de HIV-smittede tar gratis medisiner, er de særlig aktive om å informere om disse rettighetene. Her har de også etablert en skole med samme navn. Vegg i vegg til Liwomadi ligger Dambwa governmental school, som altså er en offentlig skole. Hvorfor er det så nødvendig å drive en bydelsbasert skole med 320 elever i bakgården til den offentlige? Det er bare ett svar på det og det er penger, og er et synlig bevis for at regjeringens slagord gratis skolegang til alle (1.-7. klasse) er en sannhet som mer egner seg for papiret enn virkeligheten. Ingen 1-7 skoler har riktignok lov til å ta skolepenger, men de barna som ikke kommer med donasjoner (les: ”frivillige” penger) blir avvist. I tillegg kommer skoleuniform, bøker og annet skolemateriell. Derfor har Liwomadi 320 elever fra nærområdet! Vi kan smile overbærende på tanken om uniformer, men her er det alvor. Da skolen startet i år 2000 var tanken på å bekoste uniformer umulig. Men å gå på skole uten dette standardiserte antrekket er så til de grader å demonstrere fattigdom. Observante Obert så gang på gang hvordan Liwomadi-elevene ble ertet av elevene ved den offentlige naboskolen og satte i gang en ”kronerulling” ved hjelp av Matthew, en engelsk frivillig, og for 300 pund ble det 280 uniformer. Etter hvert ble det også sko og en del skolemateriell. Elevene strålte!

På det øverste av de to bildene her ser dere Obert bak en del av elevene på Liwomadi - her uten uniform. Det neste viser skolerommet der all undervisning drives.

Skolen har bare to lærere, hvor kun rektor Mrs Kalimashila (bildet)er trent og tilsatt av ministeriet. Den andre har ikke lærerutdanning og får en liten lønn som samles inn i bydelen. Undervisningen skjer i et gammelt fabrikk-lokale hvor tre ulike klasser undervises i samme rom. Det skjer ved at den ene læreren først gir arbeidsoppgaver til en av klassene. Så går hun til neste ”krok” og gir arbeidsoppgaver til den neste. Deretter går hun tilbake og oppsummerer lærestoffet for den første gruppa. For å få plass til alle og for å utnytte lærerkreftene best mulig, kommer noen av elevene på formiddagen, mens andre kommer på ettermiddagsskiftet, mens lærerne er de samme. Som dere skjønner er denne skolen den mest sårbare av de to.

Men ungene er fantastiske.

Da jeg var der sammen med Fatima og Kine, to av Tromsø-studentene som hadde praksis i Livingstone i seks uker etter jul, samlet elevene seg sammen på et blunk og sang så taket løftet seg. Dere ser dem på bildet. Legg særlig merke til jenta i midten. Uniform har hun ennå ikke, men se for en livskraft som lyser av henne!

Og heldigvis er det noen som brenner for begge skolene.

Engelske Matthew jobber tre måneder i året som frivillig, og gjennom han og Obert klarer de å rekruttere frivillige fra Stor-Britannia, og som kommer i perioder fra tre uker til tre måneder. I samarbeid driver de den lille organisasjonen som de har kalt Mapunzilo (utdanning for alle) – et ord fra språket Nyanja og drifter følgende web-side: http://www.mapunzilo@hotmail.com/

Som en del av dere vet, har jeg vært veileder for tre grupper førskolelærer- og allmennlærerstudenter i den perioden jeg har vært her. Fire av studentene, som i løpet av våren blir ferdigutdannede lærere, planlegger å komme tilbake som frivillig ved de to skolene i tre måneder fra september 2009. Lærerne og elevene gleder seg stort.

Også FK prosjektet (Fredskopset) som jeg tilknytta, kommer til å fortsette. Det betyr at det vil være Tromsø-folk som på ulike måter vil følge med de to skolene i årene som kommer, og som også lett kan sjekke at pengene går til det de er ment for. Det er ingen selvfølge i Zambia. I dette prosjektet jobber folk jeg stoler på og i tillegg et så lite byråkrati, at svært lite forsvinner til faste utgifter på veien.

Vel folkens; i første omgang gjelder det altså å få de 11 elevene tilbake på skolen, til 8. klasse. Denne gangen må de over i de offentlige skolene Dambwa basic and Mulwani Basic school
etter som community skolene bare har klasser til og med syvende trinn.

Herved utfordres dere som privatpersoner og skole-, høyskole- og universitetsmiljøer (og andre?) til å bidra. Fortsett å nyte fredagspilsen/glasset, men hva med å sette tilsvarende inn på kontoen nedenfor? Eller hva med overskuddet på vinlotteriet, som dere sikkert har mange av rundt om på avdelinger, institutter og lærerrom? En ting er sikkert; blir det overskudd, så går det til skoleuniformer, bøker og lønn til de zambiske frivillige lærerne på de to skolene jeg har fortalt om her.

Fordi tiden er knapp – det er ikke lenge til neste termin som starter 1. mai – har jeg gjort det enklest mulig. Jeg har opprettet en konto i Skandiabanken, der små og store beløp er velkommen og kan settes inn på

KONTONUMMER: 97 2230 58098

Optimistisk hilsen
Audhild, eller Anna, som alle kaller meg her.

Ut på (praksis-)tur

Blogg 6

Jeg tror jeg i en tidligere blogg sa noe om at jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør - om hvorfor jeg er i Zambia. Det er likevel ikke tilfeldig at jeg har latt vente med det, for det er så mye annet som gjør inntrykk. Det er så mange paradokser, så mye vakkert, så mye vennlighet og så mye forvirrende som må fordøyes og skrives om først. Jeg har bare gitt dere noen spredte glimt av dette. Men nå som jeg nærmer meg slutten av mitt 12 måneders lange opphold, er det kanskje på tide å berette om hva jeg driver med.

Ifølge kontrakten med FK (Fredskorpset) har jeg ulike arbeidsoppgaver ved DALICE, som er den lærerutdanningsinstitusjonen jeg jobber ved. Det meste av det jeg gjør her er knytta til et nytt program som går ut på å videreutdanne lærere for barnetrinnet til å undervise på ungdomstrinnet. Denne tilleggsutdanningen tar tre år og skjer enten som fulltidsstudium ved colleget eller som distanse. Jeg har mest å gjøre med det sistnevnte programmet. Distanselærerne underviser i sine respektive klasser til daglig og kommer til DALICE en eller to uker tre ganger i året; i august, desember og april hvor de tar del i undervisning ved colleget. I mellomperiodene skriver de oppgaver og får veiledning av en utpekt veileder ved den skolen de er stasjonert ved. Det kan være rektor eller en erfaren lærer. Da lærerne var ved colleget i desember, underviste jeg dem i det å lese og forstå tekster, som her er en del av engelskfaget. Jeg snakket også litt om undervisningsmessige konsekvenser av ulike læringsteorier. Mesteparten av tida jobber jeg imidlertid i forhold til kollegaene mine. I forhold til dem fungerer jeg som pådriver og veileder for å endre måter å undervise på. Det er et langsiktig prosjekt, for det å endre undervisningsmetoder handler som kjent først og fremst om å endre holdninger. En av mange utfordringer er å bevege colleget fra en muntlig læringskultur til å gjøre skriftlige tekster, som er skrevet av andre enn læreren, til en viktigere del av læringsbasen. Det er som sagt krevende, for det er det samme som å røske i grunnvollene i oppfatningen av hva det vil si å undervise og lære. Samtidig innebærer dette mye læring for meg. Det går opp for meg hver gang jeg leser igjennom notatene mine fra tidligere ”stadier” i oppholdet, hvor jeg gang på gang må oppsummere hvor naiv og kulturelt dum jeg var som kunne foreslå/tro/tenke på en viss måte for 10 måneder siden, for fem, for én…. – kort sagt virker det rett og slett ikke som jeg rekker(?) å nå over en kulturell terskel der jeg kan handle i pakt med en forståelse som rommer tilstrekkelig historisk, økonomisk, politisk viten og kulturell følsomhet for ikke å trå altfor langt ut og ned i grøfta.

I et punkt i arbeidskontrakten min står det:
”Visit and work for a period in remote areas, where distance education is relevant”.
På de to bildene her ser dere kvinner som bygger tomannsbolig for lærere ved Katongo school. Å ha unger på ryggen er tydeligvis ingen hindring
Jeg oppfylte denne delen av kontrakten for et par uker siden, og det er det jeg har lyst til å fortelle om denne gangen. Oppdraget var å observere og vurdere distansestudenter mens de jobber som lærere i 8. og 9. klasse.
Jeg dro sammen med Bishop; prest og lærer som tar hånd om Religious Education ved DALICE. Mann, selvhøytidelig tradisjonalist og moralist, sans for disiplin og klare synspunkter på kvinnens plass; kort sagt en relativt anstrengt relasjon, og hadde det ikke vært for sjåføren vår, Fredrick, tror jeg nok det hadde blitt en mutt og taus affære. I motsetning til Bishop er Fredrick er en folkelig mann med ukuelig humør og pågangsmot – et trekk som skulle komme vel til nytte allerede første dag.
Jeg hadde ansvar for femten studenter som skulle observeres to ganger hver, det vil si 30 undervisningstimer, 30 rapporter og samtaler. Av lista mi så jeg at de holdt til ved seks ulike skoler, spredt rundt i distriktet mot grensa til Namibia.

Samtale i bilen kl 05.30 mandag morgen:
- hvor lang tid tror dere at det vil det ta?
- det kommer an på
- Om vi er tilbake til helga?
- Det kan hende, og det kan hende vi ikke er det.

Med andre ord en typisk afrikansk innstilling, og jeg har klokelig nok ikke avtalt noe for helga. Vi svinger plutselig av hovedveien og kjører innover i noe jeg knapt klarer å skimte som vei. Bedre blir det heller ikke innover, men vi treffer stadig et og annet menneske som peker ut retning for oss. Vi passerer maisåkre som ikke ser ut til å like seg, bare en halv meter høye der de burde ha vært godt over to og tunge av maiskolber. Jeg ser ikke antydning, og det betyr antakelig at det blir smått med avling i år. En husklynge hist og her, men ellers er det tett bush.

Innimellom dukker det opp vannveier, det vil si lange strekk som er dekket av vann, men Fredrick beroliger og peker på sanda. Det betyr at grunnen under er fast. Et sted kauker han riktignok på en kvinne med stor bør. Han kommanderer henne uti, slik at hun bokstavelig talt kan vise at bunnen ikke forsvinner eller forvandles til gjørme. Ser dere hånda til Fredrick driver på bildet? Det går bra både med henne og med bilen og etter en times tid, dukker det sannelig opp en skole. Vi stiger ut, Bishp i svart dress, hvit skjorte og slips, og med SKJEMAENE i mappe under armen (jeg får stadig flashbacks til forskeren i filmen: Salmer i et kjøkken), og blir vist inn på rektors kontor hvor vi melder vår ankomst. Det snakkes om vær og vind og om livet i Livingstone, og så er Bishop og jeg klar for observasjon og rapportskriving. Det er hard jobbing, for det er side opp og side ned med kategorier for bruk av learning media, learner centered methods, individual attention og en rekke andre, der vi skal karaktersette innsatsen fra 1 til 10. Jeg synes det er vanskelig å finne et adekvat tall å ringe rundt, for hvordan ville dere ha gitt hver enkelt elev særskilt oppmerksomhet når det er over 50 elever i klassen? Eller hva med kategorien for varierte læremidler, når tavla ble rasert av de voldsomme mengdene med regn i januar, og eneste bok i rommet er ett eksemplar av elevens bok i Engelsk? I samfunnsfag står det ikke bedre til. Studentene forteller at den kopien som finnes av læreboka, kopierte de for egne penger da de var på DALICE i desember. Skolen var blakk, og hadde heller ikke penger til å betale for kopien! Jeg synes lærerne gjør en aldeles strålende innsats ut fra forholdene, men blir samtidig matt over hvor lite, og hvor lite læringsinnhold og hvor liten input disse ungene får av verden utenfor landsbyen. Her er ingen aviser, og de få TV-apparatene som fins tar ikke inn signaler fra Zambia, men bare fra Namibia. PC og Internet har elevene ikke en gang sett på bilde. Hva er det de zambiske myndighetene tenker på? VIL de virkelig (relevant) utdanning for alle?

Vi vinker farvel og tar av sted bushveien videre til neste landsby og neste skole. Vi rekker den, utfører oppdraget, Bishop, stadig i svart dress, hvit skjorte, mappe med SKJEMAENE – og jeg. Vi vinker farvel igjen, stiger inn i bilen og blir anbefalt

å kjøre en annen vei for å unngå vannet. Det går bra lenge, men så er vi plutselig omringet av vann. Rennende vann, stillestående vann, vann i gress, vann i blanke speil. Fredrick er lynrask og prøver å rygge ut, men til ingen nytte. Vi står fast.


Jeg skal spare dere for detaljer, men SEKS timer, ti nedhogde trær og 25 flirende og hjelpsomme mennesker seinere kom vi oss opp og ut. Ukas, (eller måndedens?)
happening! Tilskuere og hjelpere strålte av glede. Endelig skjedde det noe. Bishop nå i mudret dress og en merkelig spettet skjorte. Da var klokka blitt seks på ettermiddagen, og vi hadde ikke fått i oss en matbit siden frokost kl 05.00 på morran. Jeg har heldigvis – som den eneste - med en vannflaske og noen kjeks, og misunner Jesus som kunne trikset med å mette de 5000. Jeg halvdød av sult, lurer meg til en liten bit mens jeg håper ingen ser meg, men sjåføren Fredrick like blid og tålmodig – etter å ha brukt rå muskelkraft i alle de timene for å få opp bilen. Jo, det hadde sikkert vært greit med å ta med mat og vann, men det var han ikke vant med. Det er fortsatt noen timer til grensebyen Sesheke. Vi tar inn på et guesthouse hvor kjøkkenet består av et lite kjøleskap og tre kokeplater. Maten - dagens andre måltid – blir inntatt kl 21!

Vi er langt fra alene på gjestehuset. Samme dag har 20 unge mødre med sine respektive barn inntatt stedet. I Zambia er det slett ikke uvanlig å få barn fra 14 års alderen, og når jenta blir gravid er det rett ut av skolen. Det hører med til historien at her er nok mange som ikke skjønner hva som gjør at de blir gravide, og
når HIV/AIDS-programmene heller ikke nevner noe om kondom – hysj, hysj (dere husker fra forrige blogg?) – ja, så blir det barn. Mange barn. De jeg kamperer sammen med er mødre mellom 15 og 20, og barna er fra tre måneder til tre år. Dere kan tro det

var liv! Mange av ungene var antakelig fra seg av redsel over å være borte fra det kjente i landsbyen innover i bushen et sted. En forteller at der hun bor er det to dagsmarsjer til nærmeste bilvei. På bildet til venstre ser dere to av hjerteknuserne og en nabogutt som insisterte på å bli med på bildet.

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det i løpet av uka vi var sammen ikke var ett minutt gjennom natta at det var stille. Jeg var bare full av beundring for disse kvinnene/jentene, for ikke en eneste gang hørte jeg at noen snakket i en irritert tone til ungen sin. De bysset og småsnakket rolig og var virkelig mødre på heltid. Når (de fleste) ungene endelig sovnet, vasket de klær, dusjet og pratet, og omsider sovnet vel jeg og, kan jeg tenke meg - til lyden av rennende vann og småpratende kvinner – og en og annen gråtende baby. Hvorfor de var der? En eller annen NGO (non governmental organization) hadde fått i stand en workshop for å snakke om muligheter og rettigheter, og ikke minst om det å fortsette utdanningsløpet. Det foregår heldigvis en del gode prosjekter.

De neste dagene går på samme vis. Nye landsbyer, nye elever og nye skoler Jeg med vann og kjeks, Fredrick og Bishop ingenting, og da spiser jeg endelig åpenlyst.. Jeg blir mange erfaringer rikere, og setter meg i tenkeboksen: så lite nyttig og så abstrakt læring er vanvittig. En hel times trøtte øvelser med bruke av pronomenet whose (Whose trousers are theese? Oh, they are Mary`s) til elever som knapt kan si en fri setning til meg på engelsk. Jeg får mange ideer til innspill med tanke på diskusjoner på colleget. Går det an å få til en vri både når det gjelder pensum og måter å undervise på?