Takk for bidrag!

Hei, og hjertelig takk til alle som har hjulpet til at alle de elevene jeg skrev om i forrige blogg, kom tilbake på skolen. I alt kom det inn kr 8751,93 som ble sendt til den lille organisasjonen Mapunzilo. Det betyr at det er nok penger til at elevene kan gå ut hele skoleåret til desember, og litt til.

Det har tatt tid før jeg har fått tilbakemelding om hvordan det går med elevene; I en mail fra min kontaktperson, Obert Mwandu, skriver han at de klarer seg bra. Det tok riktignok tid å hanke inn noen av elevene, men alle er på plass og gjør det bra, ikke minst fordi de også har fått ekstra undervisning for å ta igjen det forsømte.

Jeg er tilbake i Norge for lengst, men heldigvis får jeg en etterfølger i Livingstone. Hun drar ned i oktober og vil forhåpentligvis besøke Nakatindi og Liwomadi, skolene der elevene går og ta noen bilder, slik at dere kan få en litt bedre føling med hvem de er.

Hilsen Audhild

Vil dere hjelpe?

HVEM?

Det gjelder 11 unge gutter og jenter som er i ferd med å starte et liv på gata. Her får dere en sjanse til å hjelpe dem tilbake til skole og utdanning.

Jeg skal forklare sammenhengen og starter med å gi litt bakgrunnsinformasjon.

Jeg er blitt kjent med Obert Mwandu. Han er 29 år, er sosialarbeider, ufaglært lærer og idealist, og det er han som viser meg rundt på Nakatindi og Liwomadi community schools. Nakatindi ligger bare en mil utenfor sentrum, men jeg har likevel følelsen av å være på landet, for skolen ligger fritt til i utkanten av en landsby, der de små husene av leire står tett. De har stråtak eller blikk og er omgitt av de sedvanlige åkrene med mais og kasawa. Liwomadi ligger langt mer sentralt til i en av Livingstones mange compounds. I motsetning til de offentlige skolene er Nakatindi og Liwomadi i prinsippet bygd og drevet av landsbyfellesskapet. Det er mange slike skoler rundt om i Zambia, og de oppstår enten fordi den zambiske regjeringen ikke klarer å bygge nok skoler til å holde tritt med befolkningstilveksten, eller fordi elevene ikke har råd til å gå på offentlig skole. Det siste gjelder mange av elevene ved de to skolene jeg snakker om her. Ved Nakatindi er over halvparten av elevene foreldreløse og bor hos nære eller fjerne slektninger. Omtrent de samme forholdene gjelder for elevene på Liwomadi. Som om ikke dette var nok, er 15% av elevene på begge skolene er HIV positive. Les de siste setningene en gang til.

På bildet ser dere rektor Chungu som holder en tale for elevene på Nakatindi

For to uker siden møtte Obert noen elever fra de to skolene på gata. Han underviste disse 7. klasse-elevene før jul, og lurte på hvorfor i all verden de ikke var på skolen nå i mars? De hadde bestått den fryktede og avgjørende 7. klasse-eksamen, som er inngangsbillett for å videre i 8. klasse, men de familiene de lever i klarte ikke å betale skolepengene. Nå drev de rundt i gatene, og det gjør de fortsatt.
Her er vi tilbake til hovedbudskapet i denne bloggen:

Er det noen av dere som kan tenke dere å støtte disse elevene – 8 fra Nakatindi og 3 fra Liwomadi, slik at de kan fortsette skolegangen sin? De har allerede mistet ett semester, men de kan fortsatt klare å ta igjen det forsømte dersom de kommer tilbake på skolebenken i neste termin? Den starter i mai, men skolepengene må betales innen 20- april.

For en elev koster det ca 1 million zambiske kwacha, det vil si i underkant av 1500 norske kroner per år. Dette beløpet dekker skolepenger, uniform, sko og bøker og annet nødvendig skolemateriell. Obert er villig til å gi dem ekstra undervisning i mellomtida, dersom han ser en lysning.

Hvis vi klarer å få dem bort fra gata og tilbake på skolebenken, reduseres sjansen for at de skal bli noen av de mange tenåringsgravide og enda flere HIV-smittede. Hvis vi tror på at utdanning frigjør tanke og handling, øker sjansene for at disse ivrige og motiverte ungdommene kommer seg ut av den verste fattigdommen.

Jeg skal gi dere litt mer bakgrunnsstoff.

NAKATINDI
Nakatindi ble startet i 1996 fordi folk i landsbyen så at det var for langt for ungene å gå til nærmeste offentlige skole. I starten var det 10 elever. I dag har skolen 415, fra barnehageklasse til og med 7. klasse. Da Obert kom i kontakt med skolen i 2004 var det bare tre lærere her og noen usle skolebygninger. På grunn av plassmangel ble mange elever sendt tilbake til landsbyen. Det blir fort gatebarn av slikt. Den driftige rektoren, Mr Chungu ga imidlertid ikke opp og kjempet for skolen. Antall bygninger er blitt utvidet, og antallet lærere har økt til 10. Åtte av dem blir nå betalt av det offentlige, mens to frivillige fra landsbyen får lønn (ca 260 kr i måneden) der noe kommer fra landsbyen og noe fra fondsmidler. De frivillige lærerne har riktignok ikke fått utbetalt lønn siden desember da en kraftig storm feide av taket i det ene klasserommet. Lønna ble brukt til å blikkplater til et nytt tak.

Ivrige unger kommer løpende imot oss, tester engelsken sin og sier, ”Hello, madam, how are you?” gang på gang. Når jeg tar fram kameraet, er de så ivrige at jeg holder på å ramle over ende. De vil se seg selv i kameravinduet. I første klasse er det full aktivitet, Rommet er godt ustyrt - med bøker i ei hylle og lesemateriell på Tonga. På bildet ser dere noen av de ivrige ungene i godt samspill med en godt trent lærer.

I 7. klasse pugger de og leser til den fryktede
og avgjørende eksamen. et er som nevnt
denne som bestemmer om de kan gå videre til 8. klasse. Det er imidlertid hard kamp om plassene, for ungdomsskolen i Zambia har bare plass under halvparten av elevene på landsbasis, og den krever skolepenger.

Noen av klasserommene på Nakadindi er bygd i tradisjonell stil. De er uventet svale og behagelige å være i - tavla alltid plassert slik at den får lys fra døråpningen - i fravær av strøm. Til høyre forteller en ivrig 3.klassing meg at hun vet hvor Norge er.

LIWOMADI
Liwomadi er en forkortelse for Livingstone ”Women Make a Difference”. Organisasjonen består av ildsjeler som driver aktivt informasjonsarbeid om ernæring og helse i compoundene. I bydelen Dambwa Central, hvor bare 40 % av de HIV-smittede tar gratis medisiner, er de særlig aktive om å informere om disse rettighetene. Her har de også etablert en skole med samme navn. Vegg i vegg til Liwomadi ligger Dambwa governmental school, som altså er en offentlig skole. Hvorfor er det så nødvendig å drive en bydelsbasert skole med 320 elever i bakgården til den offentlige? Det er bare ett svar på det og det er penger, og er et synlig bevis for at regjeringens slagord gratis skolegang til alle (1.-7. klasse) er en sannhet som mer egner seg for papiret enn virkeligheten. Ingen 1-7 skoler har riktignok lov til å ta skolepenger, men de barna som ikke kommer med donasjoner (les: ”frivillige” penger) blir avvist. I tillegg kommer skoleuniform, bøker og annet skolemateriell. Derfor har Liwomadi 320 elever fra nærområdet! Vi kan smile overbærende på tanken om uniformer, men her er det alvor. Da skolen startet i år 2000 var tanken på å bekoste uniformer umulig. Men å gå på skole uten dette standardiserte antrekket er så til de grader å demonstrere fattigdom. Observante Obert så gang på gang hvordan Liwomadi-elevene ble ertet av elevene ved den offentlige naboskolen og satte i gang en ”kronerulling” ved hjelp av Matthew, en engelsk frivillig, og for 300 pund ble det 280 uniformer. Etter hvert ble det også sko og en del skolemateriell. Elevene strålte!

På det øverste av de to bildene her ser dere Obert bak en del av elevene på Liwomadi - her uten uniform. Det neste viser skolerommet der all undervisning drives.

Skolen har bare to lærere, hvor kun rektor Mrs Kalimashila (bildet)er trent og tilsatt av ministeriet. Den andre har ikke lærerutdanning og får en liten lønn som samles inn i bydelen. Undervisningen skjer i et gammelt fabrikk-lokale hvor tre ulike klasser undervises i samme rom. Det skjer ved at den ene læreren først gir arbeidsoppgaver til en av klassene. Så går hun til neste ”krok” og gir arbeidsoppgaver til den neste. Deretter går hun tilbake og oppsummerer lærestoffet for den første gruppa. For å få plass til alle og for å utnytte lærerkreftene best mulig, kommer noen av elevene på formiddagen, mens andre kommer på ettermiddagsskiftet, mens lærerne er de samme. Som dere skjønner er denne skolen den mest sårbare av de to.

Men ungene er fantastiske.

Da jeg var der sammen med Fatima og Kine, to av Tromsø-studentene som hadde praksis i Livingstone i seks uker etter jul, samlet elevene seg sammen på et blunk og sang så taket løftet seg. Dere ser dem på bildet. Legg særlig merke til jenta i midten. Uniform har hun ennå ikke, men se for en livskraft som lyser av henne!

Og heldigvis er det noen som brenner for begge skolene.

Engelske Matthew jobber tre måneder i året som frivillig, og gjennom han og Obert klarer de å rekruttere frivillige fra Stor-Britannia, og som kommer i perioder fra tre uker til tre måneder. I samarbeid driver de den lille organisasjonen som de har kalt Mapunzilo (utdanning for alle) – et ord fra språket Nyanja og drifter følgende web-side: http://www.mapunzilo@hotmail.com/

Som en del av dere vet, har jeg vært veileder for tre grupper førskolelærer- og allmennlærerstudenter i den perioden jeg har vært her. Fire av studentene, som i løpet av våren blir ferdigutdannede lærere, planlegger å komme tilbake som frivillig ved de to skolene i tre måneder fra september 2009. Lærerne og elevene gleder seg stort.

Også FK prosjektet (Fredskopset) som jeg tilknytta, kommer til å fortsette. Det betyr at det vil være Tromsø-folk som på ulike måter vil følge med de to skolene i årene som kommer, og som også lett kan sjekke at pengene går til det de er ment for. Det er ingen selvfølge i Zambia. I dette prosjektet jobber folk jeg stoler på og i tillegg et så lite byråkrati, at svært lite forsvinner til faste utgifter på veien.

Vel folkens; i første omgang gjelder det altså å få de 11 elevene tilbake på skolen, til 8. klasse. Denne gangen må de over i de offentlige skolene Dambwa basic and Mulwani Basic school
etter som community skolene bare har klasser til og med syvende trinn.

Herved utfordres dere som privatpersoner og skole-, høyskole- og universitetsmiljøer (og andre?) til å bidra. Fortsett å nyte fredagspilsen/glasset, men hva med å sette tilsvarende inn på kontoen nedenfor? Eller hva med overskuddet på vinlotteriet, som dere sikkert har mange av rundt om på avdelinger, institutter og lærerrom? En ting er sikkert; blir det overskudd, så går det til skoleuniformer, bøker og lønn til de zambiske frivillige lærerne på de to skolene jeg har fortalt om her.

Fordi tiden er knapp – det er ikke lenge til neste termin som starter 1. mai – har jeg gjort det enklest mulig. Jeg har opprettet en konto i Skandiabanken, der små og store beløp er velkommen og kan settes inn på

KONTONUMMER: 97 2230 58098

Optimistisk hilsen
Audhild, eller Anna, som alle kaller meg her.

Ut på (praksis-)tur

Blogg 6

Jeg tror jeg i en tidligere blogg sa noe om at jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør - om hvorfor jeg er i Zambia. Det er likevel ikke tilfeldig at jeg har latt vente med det, for det er så mye annet som gjør inntrykk. Det er så mange paradokser, så mye vakkert, så mye vennlighet og så mye forvirrende som må fordøyes og skrives om først. Jeg har bare gitt dere noen spredte glimt av dette. Men nå som jeg nærmer meg slutten av mitt 12 måneders lange opphold, er det kanskje på tide å berette om hva jeg driver med.

Ifølge kontrakten med FK (Fredskorpset) har jeg ulike arbeidsoppgaver ved DALICE, som er den lærerutdanningsinstitusjonen jeg jobber ved. Det meste av det jeg gjør her er knytta til et nytt program som går ut på å videreutdanne lærere for barnetrinnet til å undervise på ungdomstrinnet. Denne tilleggsutdanningen tar tre år og skjer enten som fulltidsstudium ved colleget eller som distanse. Jeg har mest å gjøre med det sistnevnte programmet. Distanselærerne underviser i sine respektive klasser til daglig og kommer til DALICE en eller to uker tre ganger i året; i august, desember og april hvor de tar del i undervisning ved colleget. I mellomperiodene skriver de oppgaver og får veiledning av en utpekt veileder ved den skolen de er stasjonert ved. Det kan være rektor eller en erfaren lærer. Da lærerne var ved colleget i desember, underviste jeg dem i det å lese og forstå tekster, som her er en del av engelskfaget. Jeg snakket også litt om undervisningsmessige konsekvenser av ulike læringsteorier. Mesteparten av tida jobber jeg imidlertid i forhold til kollegaene mine. I forhold til dem fungerer jeg som pådriver og veileder for å endre måter å undervise på. Det er et langsiktig prosjekt, for det å endre undervisningsmetoder handler som kjent først og fremst om å endre holdninger. En av mange utfordringer er å bevege colleget fra en muntlig læringskultur til å gjøre skriftlige tekster, som er skrevet av andre enn læreren, til en viktigere del av læringsbasen. Det er som sagt krevende, for det er det samme som å røske i grunnvollene i oppfatningen av hva det vil si å undervise og lære. Samtidig innebærer dette mye læring for meg. Det går opp for meg hver gang jeg leser igjennom notatene mine fra tidligere ”stadier” i oppholdet, hvor jeg gang på gang må oppsummere hvor naiv og kulturelt dum jeg var som kunne foreslå/tro/tenke på en viss måte for 10 måneder siden, for fem, for én…. – kort sagt virker det rett og slett ikke som jeg rekker(?) å nå over en kulturell terskel der jeg kan handle i pakt med en forståelse som rommer tilstrekkelig historisk, økonomisk, politisk viten og kulturell følsomhet for ikke å trå altfor langt ut og ned i grøfta.

I et punkt i arbeidskontrakten min står det:
”Visit and work for a period in remote areas, where distance education is relevant”.
På de to bildene her ser dere kvinner som bygger tomannsbolig for lærere ved Katongo school. Å ha unger på ryggen er tydeligvis ingen hindring
Jeg oppfylte denne delen av kontrakten for et par uker siden, og det er det jeg har lyst til å fortelle om denne gangen. Oppdraget var å observere og vurdere distansestudenter mens de jobber som lærere i 8. og 9. klasse.
Jeg dro sammen med Bishop; prest og lærer som tar hånd om Religious Education ved DALICE. Mann, selvhøytidelig tradisjonalist og moralist, sans for disiplin og klare synspunkter på kvinnens plass; kort sagt en relativt anstrengt relasjon, og hadde det ikke vært for sjåføren vår, Fredrick, tror jeg nok det hadde blitt en mutt og taus affære. I motsetning til Bishop er Fredrick er en folkelig mann med ukuelig humør og pågangsmot – et trekk som skulle komme vel til nytte allerede første dag.
Jeg hadde ansvar for femten studenter som skulle observeres to ganger hver, det vil si 30 undervisningstimer, 30 rapporter og samtaler. Av lista mi så jeg at de holdt til ved seks ulike skoler, spredt rundt i distriktet mot grensa til Namibia.

Samtale i bilen kl 05.30 mandag morgen:
- hvor lang tid tror dere at det vil det ta?
- det kommer an på
- Om vi er tilbake til helga?
- Det kan hende, og det kan hende vi ikke er det.

Med andre ord en typisk afrikansk innstilling, og jeg har klokelig nok ikke avtalt noe for helga. Vi svinger plutselig av hovedveien og kjører innover i noe jeg knapt klarer å skimte som vei. Bedre blir det heller ikke innover, men vi treffer stadig et og annet menneske som peker ut retning for oss. Vi passerer maisåkre som ikke ser ut til å like seg, bare en halv meter høye der de burde ha vært godt over to og tunge av maiskolber. Jeg ser ikke antydning, og det betyr antakelig at det blir smått med avling i år. En husklynge hist og her, men ellers er det tett bush.

Innimellom dukker det opp vannveier, det vil si lange strekk som er dekket av vann, men Fredrick beroliger og peker på sanda. Det betyr at grunnen under er fast. Et sted kauker han riktignok på en kvinne med stor bør. Han kommanderer henne uti, slik at hun bokstavelig talt kan vise at bunnen ikke forsvinner eller forvandles til gjørme. Ser dere hånda til Fredrick driver på bildet? Det går bra både med henne og med bilen og etter en times tid, dukker det sannelig opp en skole. Vi stiger ut, Bishp i svart dress, hvit skjorte og slips, og med SKJEMAENE i mappe under armen (jeg får stadig flashbacks til forskeren i filmen: Salmer i et kjøkken), og blir vist inn på rektors kontor hvor vi melder vår ankomst. Det snakkes om vær og vind og om livet i Livingstone, og så er Bishop og jeg klar for observasjon og rapportskriving. Det er hard jobbing, for det er side opp og side ned med kategorier for bruk av learning media, learner centered methods, individual attention og en rekke andre, der vi skal karaktersette innsatsen fra 1 til 10. Jeg synes det er vanskelig å finne et adekvat tall å ringe rundt, for hvordan ville dere ha gitt hver enkelt elev særskilt oppmerksomhet når det er over 50 elever i klassen? Eller hva med kategorien for varierte læremidler, når tavla ble rasert av de voldsomme mengdene med regn i januar, og eneste bok i rommet er ett eksemplar av elevens bok i Engelsk? I samfunnsfag står det ikke bedre til. Studentene forteller at den kopien som finnes av læreboka, kopierte de for egne penger da de var på DALICE i desember. Skolen var blakk, og hadde heller ikke penger til å betale for kopien! Jeg synes lærerne gjør en aldeles strålende innsats ut fra forholdene, men blir samtidig matt over hvor lite, og hvor lite læringsinnhold og hvor liten input disse ungene får av verden utenfor landsbyen. Her er ingen aviser, og de få TV-apparatene som fins tar ikke inn signaler fra Zambia, men bare fra Namibia. PC og Internet har elevene ikke en gang sett på bilde. Hva er det de zambiske myndighetene tenker på? VIL de virkelig (relevant) utdanning for alle?

Vi vinker farvel og tar av sted bushveien videre til neste landsby og neste skole. Vi rekker den, utfører oppdraget, Bishop, stadig i svart dress, hvit skjorte, mappe med SKJEMAENE – og jeg. Vi vinker farvel igjen, stiger inn i bilen og blir anbefalt

å kjøre en annen vei for å unngå vannet. Det går bra lenge, men så er vi plutselig omringet av vann. Rennende vann, stillestående vann, vann i gress, vann i blanke speil. Fredrick er lynrask og prøver å rygge ut, men til ingen nytte. Vi står fast.


Jeg skal spare dere for detaljer, men SEKS timer, ti nedhogde trær og 25 flirende og hjelpsomme mennesker seinere kom vi oss opp og ut. Ukas, (eller måndedens?)
happening! Tilskuere og hjelpere strålte av glede. Endelig skjedde det noe. Bishop nå i mudret dress og en merkelig spettet skjorte. Da var klokka blitt seks på ettermiddagen, og vi hadde ikke fått i oss en matbit siden frokost kl 05.00 på morran. Jeg har heldigvis – som den eneste - med en vannflaske og noen kjeks, og misunner Jesus som kunne trikset med å mette de 5000. Jeg halvdød av sult, lurer meg til en liten bit mens jeg håper ingen ser meg, men sjåføren Fredrick like blid og tålmodig – etter å ha brukt rå muskelkraft i alle de timene for å få opp bilen. Jo, det hadde sikkert vært greit med å ta med mat og vann, men det var han ikke vant med. Det er fortsatt noen timer til grensebyen Sesheke. Vi tar inn på et guesthouse hvor kjøkkenet består av et lite kjøleskap og tre kokeplater. Maten - dagens andre måltid – blir inntatt kl 21!

Vi er langt fra alene på gjestehuset. Samme dag har 20 unge mødre med sine respektive barn inntatt stedet. I Zambia er det slett ikke uvanlig å få barn fra 14 års alderen, og når jenta blir gravid er det rett ut av skolen. Det hører med til historien at her er nok mange som ikke skjønner hva som gjør at de blir gravide, og
når HIV/AIDS-programmene heller ikke nevner noe om kondom – hysj, hysj (dere husker fra forrige blogg?) – ja, så blir det barn. Mange barn. De jeg kamperer sammen med er mødre mellom 15 og 20, og barna er fra tre måneder til tre år. Dere kan tro det

var liv! Mange av ungene var antakelig fra seg av redsel over å være borte fra det kjente i landsbyen innover i bushen et sted. En forteller at der hun bor er det to dagsmarsjer til nærmeste bilvei. På bildet til venstre ser dere to av hjerteknuserne og en nabogutt som insisterte på å bli med på bildet.

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det i løpet av uka vi var sammen ikke var ett minutt gjennom natta at det var stille. Jeg var bare full av beundring for disse kvinnene/jentene, for ikke en eneste gang hørte jeg at noen snakket i en irritert tone til ungen sin. De bysset og småsnakket rolig og var virkelig mødre på heltid. Når (de fleste) ungene endelig sovnet, vasket de klær, dusjet og pratet, og omsider sovnet vel jeg og, kan jeg tenke meg - til lyden av rennende vann og småpratende kvinner – og en og annen gråtende baby. Hvorfor de var der? En eller annen NGO (non governmental organization) hadde fått i stand en workshop for å snakke om muligheter og rettigheter, og ikke minst om det å fortsette utdanningsløpet. Det foregår heldigvis en del gode prosjekter.

De neste dagene går på samme vis. Nye landsbyer, nye elever og nye skoler Jeg med vann og kjeks, Fredrick og Bishop ingenting, og da spiser jeg endelig åpenlyst.. Jeg blir mange erfaringer rikere, og setter meg i tenkeboksen: så lite nyttig og så abstrakt læring er vanvittig. En hel times trøtte øvelser med bruke av pronomenet whose (Whose trousers are theese? Oh, they are Mary`s) til elever som knapt kan si en fri setning til meg på engelsk. Jeg får mange ideer til innspill med tanke på diskusjoner på colleget. Går det an å få til en vri både når det gjelder pensum og måter å undervise på?

Det var dette med HIV og AIDS

Blogg 5:

Husker dere bildet som avsluttet 3? Blogg – han med armbåndet? Det er tegnet på at han har testa seg. En test som viser at han ikke har HIV.

Jeg kommer i prat med en gjeng og de bedyrer at det er sikkert å ha sex med dem. De trenger faktisk ikke bruke kondom engang, så sikre er de på at de er beskyttet mellom hvert halvår de tester seg. Dersom jeg er interessert, er det bare å kikke meg om etter en mann med et slikt gult bånd. Da kan jeg være sikker. På mitt spørsmål om det hender at gutta er ”greie” seg i mellom og gir eller låner bort armbåndet til de som kanskje ikke er like fornøyd med testresultatet, ser de litt ut i lufta og flirer det bort.
En skal være forsiktig meg å trekke forhastede slutninger, men en gruppe som i urovekkende økende grad opptrer i HIV-statistikken hjemme, er søte (og naive?) unge norske jenter som har hatt praksis eller backpacket seg rundt i Afrika og andre steder med høy HIV-faktor… Hva mon de tenkte da de traff slike kjekke og sjarmerende menn som viste fram armbåndet sitt?
Og så er det billig å teste seg. Det koster bare 1000 kwacha (ca en krone og femti øre). Ingen ting, ikke sant. Når det nå er langt flere som tester seg enn tidligere, er nok prisen en viktig faktor, men også nye testmetoder må sikkert få stor del av æren. I motsetning til tidligere, da man måtte vente i seks måneder, får man nå vite resultatet med en gang.

Da jeg foregrep tema for denne gang i siste blogg, stilte jeg det retoriske spørsmålet om hva dere kanskje ikke vet om HIV/AIDS, for det er jo ikke artig å gjenta kjent stoff. Og dere har sikkert lest både statistikk og Magasinenes hjemme-hos-fattig-AIDSsyk-kvinne-med-lite-barn. Hjerteskjærende og helt forferdelig, og jeg kan forsikre at det er mange av dem. Jeg kan neppe fortelle mer utførlig enn de bildene og fortellingene dere har hørt og sett før. Og jeg tar ikke en gang ikke bilder av folk jeg kjenner med positiv diagnose – det være seg lærere jeg jobber sammen med, studenter på colleget, elever i de skolene jeg er rundt på…. – og legger dem ut på nettet.

Du vet aldri hvem som har testet positiv.
Det eneste du kan være sikker på at du møter atskillige i løpet av hver dag, spesielt her i grensebyen Livingstone. Den usikre landsstatistikken viser tall som varierer mellom 17 og 20 % HIV/AIDS-positive (bare Swaziland og Lesotho har høyere andel i verden). Her i Livingstone er tallene atskillig verre, noe som skyldes at byen grenser inntil tre land: Namibia, Botswana og Zimbabwe.

Fra Zimbabwe kommer folk gående over brua på den andre siden av Zambezi-floden. Der har Mugabe sørget for at det ikke finnes mat, og folk står i lange køer utenfor Spar her i Livingstone for å kjøpe brød. Jeg ser dem hver dag der de vandrer med svære sekker på hodet eller foran og bak på en overlastet sykkel. Mange selger kroppen. Det betyr at det kryr av prostituerte i sentrum og i township-ene. I tillegg kommer trailersjåførene. Siden Zambia ikke har noen kyst, foregår all import og eksport via grensovergangen fra Botswana. I Kasane, på botswansk side, står lastebilene og venter på klarering av gods; alt fra biler, reservedeler til kopperminene lenger nord, til mat og forbruksvarer krysser grensa her. Og så venter de på at det skal være deres tur i køen for å komme med på de to små motoriserte flåtene som er eneste måten å krysse elva på. Det er plass til én lastebil per flåte. Da jeg hadde besøk av familien min i fjor jul, kjørte vi langs køen av trailere i flere kilometer lange rekker. Der kan de stå opp til en måned! Langt hjemmefra er de, og damer er det – flere til hver mann, Så kommer mann og trailer til Livingstone, hvor gods skal klareres på nytt; ny stopp og nye damer. Når dette kommer i tillegg til et utall av andre årsaker til HIV (som bruk av jomfruer for å kurere AIDS, rykter om virusinfiserte kondomer) er det ikke rart at tallene er langt høyere enn landsgjennomsnittet her.

Kanskje en ting dere ikke vet:
vet dere hvor mye mange av de prostituerte tar for et nummer?

Tre tusen kwacha, eller ”three pin”, som det heter på lokalen.
Det er ca fire kroner og femti øre, det.
uten kondom
- UTEN kondom

MED kondom kan du få et nummer for
en krone og femti øre.

Mange av jentene selger seg helst for prisen uten kondom. Da får de nesten penger til en loff eller et såpestykke. Insisterer kunden på kondom, må han antakelig ha den med selv. Jeg skal snart fortelle hvorfor.

Husker dere forresten hvor mye det kostet å teste seg? Skulle det være noen grunn for at den jenta (ned i 14 år) bruker den ene pin’en hun tjener på testen? Jeg må bare innrømme det; jeg ble helt satt ut da jeg fikk høre om dette. Hva skal jeg sammenlikne med? Den lille vannflasken jeg kjøper på vei til trimmen, koster tre kroner. Det koster over 600,- for å fylle bensintanken på bilen. Verken kjøpevann eller bil er selvfølgelig innenfor rekkevidde av hva en fattig zambier kan kjøpe, de fattige har ikke en gang råd til å koke vannet før de drikker det. Å vaske hendene er en luksus pga lite vann, og såpe er for mange uoppnåelig. Slike enkle fakta forklarer hvorfor det er kolera i townshipene nå. Andre kommer med smitte fra Zimbabwe hvor dere vet at tusener dør av den vannbårne koleran.

Kondomen, ja. Den er som kjent den aller enkleste måten å redusere HIV/AIDS på. Billig er den også, så billig at en kunne forsyne alle i Zambia (eller hvor det skal være) for en promille av hjelpebudsjettet. Og det er mange donorer inne i bildet. Amerikanske donorer står i kø med å pøse inn midler til bekjempelse av HIV/AIDS.
Her er konferanser, det deles ut materiell til elever ned i 1. klasse på skolen, det er egne utdannede unge folk som sendes ut til skolene for å informere, det er plakater over alt – som propaganderer for VIRGIN PRIDE, STAY CLEAN og andre vakre slagord (mye av propagandaen er retta mot jenter, så hvis du blir voldtatt av onkel som skal bli kvitt AIDS’en sin, har du nok opptrådt for fristende, du lille jente). Alle smittede zambiere får dessuten gratis medisin. Amerikanerne og alle katolske organisasjoner setter bare en betingelse: DET MÅ IKKE DELES UT KONDOMER, for det er against Christianity, må vite. Selv i et flott prosjekt der også betydelige norske midler er inne i bildet, og der målet er å få prostituerte bort fra å trekke på gata, får ikke prosjektmedarbeiderne lov til å gi de prostituerte kondomer. De får ikke lov til å gi kondomer til ungjenter på 14+ som overlever så lenge det går ved å selge seg. Dere leser sikkert om dette hjemme, men jeg så blir svimlende avmektig og rasende når jeg hver eneste dag ser konsekvensene av kirkens hjerterå og uetiske holdning. Og så har jeg enorm respekt for kirken i Uganda. Der gjør prestene felles sak med lærere og frivillige om å oppfordre folk til å bruke kondomer. På relativt få år har HIV-smitten der gått ned fra over 30 til 5%. Det er mulig også her, hvis man vil.

Av alle ting har jeg et gammelt Magasinet liggende (Dagbladet lørdag 27. september 2008). Der står norske intellektuelle og kjendiser som Jahn Otto Johansen, Hans Fredrik Dahl, Vetle Lid Larsen og Janne Haaland Matlary fram og snakker om sin omvendelse til katolisismen. Et fellestrekk er hvor varmt og privat de snakker om sin katolske lykke. De føler tydeligvis ikke behov å yte noen motstand mot kirkas erkekonservative holdning. Afrika er som kjent langt unna Akersgata.

Og ironien vil ingen ende ta. Mange av de som har testet positiv og som går på medisin (oftest menn), lever lenger enn før, men til gjengjeld rekker de å smitte flere. For så lenge de får medisin, lever mange i den villfarelsen at de er beskyttet – og kan derved ha sex uten kondom. Man er ikke lært opp til å stille spørsmål i Zambia.

Det var da svært så alvorlig denne bloggen ble. Alt er ikke like alvorlig hele tida.


Jeg slenger meg ned og leser eller jeg både betaler og nyter gjerne et dyrt glass vin ved solnedgang, også på byens beste hotell. Det er neppe verre å gjøre det her enn hjemme(?) Siden jeg ikke har den store humoristiske historien på lager, får jeg heller slutte i det mer eksotiske:

På mandag var det fullmåne og klart. Etter trimmen dro jeg og et par andre ut til Victoria-fallene for å se måneregnbue. De holder åpent for publikum kvelden før, selve fullmånekvelden og kvelden etter når det er klarvær, og nå hadde jeg endelig sjansen. Fra en spesiell plass på oversiden av fossen kunne vi en tydelig bue gjennom vanndampen fra de enorme vannmassene. Buen var blek som månen selv, men av og til kunne vi skimte fargene, blassere enn når sola skinner direkte på vanndråpene, men mystiske og vare. Så ble vi lei av blits og elleville ovasjoner fra et japansk reisefølge og gikk i mørket videre oppover elva. Der fant vi et åpent sted ned til elva og satte oss på steinene, som fortsatt var varme etter en lang dag i sola. Vi nøt stillheten av rennende vann, så det sterke månelyset utover elva, og så snudde vi oss for liksom å følge strålene tilbake til månen. Og så

SÅ VI EN FLODHEST KOMME GÅENDE I MÅNESKINNET, BARE 15 METER FRA OSS

Ingen av oss sa noe, men synes jeg ser oss der vi dukket ned og lot som om vi var småstein, for så sammenkrøpet vet jeg at jeg aldri har vært før. Slik satt vi nå til det gikk opp for oss at det neppe var særlig lurt å blokkere nedgangen til vannet, og så krøp vi dels ålte oss tilbake til de velsignede blitsene og den henrykkede praten til japanerne. Flodhesten så vi ikke mer til.

Vi snakkes!

Lenge siden sist

Hei igjen,

Den eneste ulempen med å skrive blogg er oppfølgertvangen. Det begynte så bra, med tre med jevne mellomrom i oktober og i november, men så ble det bråstopp. Andre ting ble vedvarende presserende og så var det altfor lett å falle ut. Jeg vet det ikke er noen god unnskyldning, men for meg skal det likevel litt mer guts til, når nærmeste brukbare i-cafe er 7 km unna. Interessant opplevelse riktignok. En vet aldri hva som venter; fra det alltid nærværende musikkanlegget kommer en dag god rytmisk musikk eller dvelende religiøse kor, og da går skrivingen nærmest går av seg selv. Verre er det når en skikkelig svovelpredikant, en som taler om dommedag rundt neste sving og som truer med djevelen i alle hans skikkelser. Da er det vanskeligere å konsentrere seg. Zambia er et kristent land som tar prekener bokstavelig. Men det er mye spennende å se på, som mammaen som skriver mens hun har ungen i knytte på ryggen eller multitaskeren som spiser, snakker i mobilen og surfer på nettet, samtidig. For en som er vant med at skriving skjer i stille enerom - er det rart en faller ut….?

Men starter man først med å blogge, må en fortsette, om enn hvilepausen har vært lang. Siden sist har jeg vært hjemme på kombinert jobb og juleferie i Tromsø. Og jeg må bare si det: Det er bare så godt å komme hjem når en har det så bra ute! Jeg dro fra Livingstone 11. desember og kom hjem til mørketid og mye vær. Plaskregn den ene dagen, 40 cm nysnø den neste, og mye vind. Forhåpentlig var ikke denne jula et drepende synlig bevis på værspådommene framover: Wilder, Windier Weter. Uansett, så ble det mange flotte skiturer med familie og de like gærne vennene våre som mener at skiturer med hodelykt og liten kuling er noe vi bare må gjøre, enten det er treningsturer i lysløypa, randonee eller telemarke seg ned fra Rødtind eller Tverrfjellet eller, som på bildet: fjelltur innafor Takvannet i indre Troms.

Legg merke til han helt ute på venstre side. Det er Luke, vår new zeandske ”sønn”, som var AFS’er hos oss i ett skoleår for en del år siden. Han besøkte oss i jula, for han ville ha norsk jul og var parat til det meste.

Og det ble sledetur med hundespann, hytteturer, norsk julemat og –tradisjoner, med venner i sene nattetimer på byen, overnatting i lavvo, og, som han visste han kunne vente hos oss, mange turer der skiene hadde en tendens til å gå hver sin vei. Med tanke på at han har vært uten skitrening i de mellomliggende åra, er det utrolig hvordan han klarte å ta seg ned bakker og hive seg rundt i kvikke svinger for å unngå åpne bekkeløp og myrhull.

Legg merke til lavvoen i bakgrunnen.

Ikke lett å kombinere bål og klar luft i en lavvo

Ikke alltid med like stort hell, i mørke så vi opptil flere ganger en liten lykt øverst oppe i lia og så fullstendig mørke, så lys et flakkende lys noen metre til og så plutselig mørke. Men pågangsmot hadde han. Noe gikk også for seg i roligere former. På bildet ned til høyre ser det hele svært så idyllisk ut, ikke sant?

Her: Nora og Luke på vei hjem etter en tur på by'n.

Så endte det gamle året.

Det ble 2009 og nye muligheter. 10. januar var jeg tilbake i Livingstone. Tilbake til landroveren som gir meg så mange friheter, og tilbake til colleget.

Tilbake til et lærerutdanningscollege der mye hadde skjedd siden jeg dro i desember. Den syvende desember 2008 (jeg tuller ikke!) fikk 21 av de ansatte beskjed fra The Ministry of Education om at de skulle overflyttes – med umiddelbar virkning - til andre lærerutdanningsinstitusjoner, mens bare 16 av de ansatte skulle forbli. Til gjengjeld ville det komme 22 lærere fra andre institusjoner. Grunnen til denne omrokkeringen er logisk nok. I et forsøk på å utnytte de få i Zambia med relevant kompetanse har Ministeriet ryddet opp i ”dobbeltløp” ved de eksisterende lærerutdanningsinstitusjonene. Ved DALICE, der jeg er, er det nå slutt på å gi utdanning for barnetrinnet. Heretter vil alle programmer gjelde enten førskoleutdanning eller utdanning for ungdomstrinnet. Hver enkelt lærers faglige portefolio er gjennomgått og så er de plassert ved den institusjonen der de hører best hjemme, faglig sett. Andre hensyn er irrelevante. Ektepar som jobber ved samme institusjon risikerer å bli splittet opp, for, som det sies ved Ministeriet; de ansetter personer, ikke ektepar.

Noe å tenke på for oss som bekymrer oss for at vi kanskje må flytte kontor litt lenger inn i gangen, eller endog en etasje opp, i forbindelse med høgskole-universitetsfusjonen?

Lærerne hadde EN UKE på seg til å rapportere ved sitt nye college, spredt utover hele det enorme landet; noen til the Copperbelt (der alle koppergruvene er), andre til Eastern Provence nær Malawi, atter andre i North Western Provence, som grenser til Congo, og noen til Western Provence, som grenser til Angola. Dette er reiser som tar inntil tre dager. Rapportere betydde å dra, og ”skrive seg inn” ved det nye colleget. Deretter reiste de tilbake til Livingstone, og her er de ennå mens de venter på reise- og flyttepenger fra Ministeriet for alt innbo og familie. Nå, to uker etter at studieåret er begynt (nye opptak skjer her i januar – vi er sør for ekvator, må vite.) er situasjonen den at de ikke lenger har arbeidsplikt her, for etter rapporteringa har det nye colleget overtatt arbeidsgiveransvar, inklusive lønn. Bare en av de 22 som skal komme hit, har ankommet. Imens strømmer studentene på til det kvinnelige og det mannlige internatet uten at de får undervisning. Nær sagt heldigvis er det regntid, noe som betyr at gresset blir meterhøyt på rekordtid. Siden det å slå gress er en selvfølgelig studentoppgave, ser jeg bøyde rygger over hver sin lille flate jernstang som ender i en bue, hvor jeg enn vender meg, og det er hundrevis av mål å slå… Foreløpig er undervisninga for studentene utsatt i to uker. Men de ”frisatte” blir nok godt kjent med hverandre. Jeg hører glad prat, latter, tromming og sanger rundt meg på campus. Det er ikke sikkert de har noe imot litt lediggang.

Det høres dramatisk ut for oss å bli overflyttet på slike vilkår, og det er det også for mange av kollegaene mine. For det er ikke bare den enkelte lærer som drar. Med seg tar han eller hun gjerne ektefelle og egne barn, men hva med andre familiemedlemmer, som nieser og nevøer som er blitt sendt til dem fra slektninger fra utallige landsbyene for å gå på skole? En av kollegene mine har minst 10 å betale for utenom sin egen kjernefamilie. Det sier seg selv at det skal mye kreativitet til for å finne en akseptabel løsning på den plutselige, nye situasjonen. Men folk er tilbakeholdne med kritikk. Det nærmeste jeg hører er utsagn som at de skulle ønsket mer informasjon på et tidligere tidspunkt. Da kunne de områdd seg bedre. Når kritikken ikke er krassere, henger det antakelig sammen med en statlig politikk langt tilbake og som ble utviklet av landets første president etter frigjøringa fra England i 1964. President Kenneth Kaunda drev helt fra starten av en beordringspolitikk av alle statlige ansatte. Hvert sjette år ble de forflyttet til en annen kant av landet på tvers av kultur og språk, stammer og stammekonflikter. Det var helt sikkert en måte å kontrollere politisk opposisjon på, men det viste seg også å være en sjelden vellykket form for fredspolitikk. Når folk reiste, forelsket de seg og giftet seg på tvers av stammer og regiongrenser, og ikke minst; de lærte seg å forstå og snakke flere språk. De lærte å kjenne hver en avkrok, i det minste hver region, om levevilkår og kulturforskjeller i dette svære landet (ca 755 000 km²). Zambia, med sine 12 millioner mennesker har 7 forskjellige skriftspråk som læres i skolen. I alt opereres det med 72 ulike språk/dialekter. Jeg blir søkkimponert når grønnsaksselgeren på gata snakker et språk til ungen sin, svarer kjapt på et helt annet språk til konkurrenten og like kvikt engelsk med meg. Det går tilsynelatende uten at hun tenker seg om. Mange av de jeg snakker med, behersker både bemba, tonga, llosi og nyanza i tillegg til engelsk. Jeg tror ikke de førstnevnte bantuspråkene er mer like innbyrdes enn norsk og tysk.

I tillegg til forflytninger var Kaunda nøye med å ansette folk fra forskjellige stammer i statsadministrasjonen. Tenk på kontrastene til Kenya og Ruanda hvor stammer og stammefavorisering/stammedesavuering har ført til voldsbølger som har kostet tusenvis av menneskeliv. Tenk dere forskjellen til mange av de åtte landene som grenser til Zambia: Angola og Kongo i vest, Zimbabwe og Namibia i sør og Mosambik i øst. Bare grenselandene Tanzania, Botswana og Malawi kan i tillegg til Zambia vise til en rolig utvikling siden frigjøringa på 1960-tallet.

Det er få utenlandske journalister i Zambia. Hva skal de her, her skjer det ingen ting. Jeg setter stor pris på å bo i et land som ikke domineres av politisk uro og masseslakt av mennesker.

Hvor var jeg? jo, mine kollegaer på colleget som flyttes. De fleste synes det er bra å komme til et nytt sted. Det er deres muligheter til å se og erfare noen annet. Kanskje får de også hardt tiltrengte faglige utfordringer. De som setter seg på bakbeina er de eldre, de som har ”glemt” den mekaniske seks års regelen fra Kaundas dager. Fra 1990-tallet har forflytninger mer sammenheng med reformer enn med antall år ved samme sted, og det gjør at de gamle kan ha vært her i 17 år. Disse er 52 eller 53 år og de har to til tre år igjen før de blir pensjonert. Ja, det er sant, pensjonsgrensen er så lav som 55 år. Kanskje ikke så rart likevel når gjennomsnittlig levealder er i underkant av 40. Og det er her blant annet HIV/AIDS kommer inn som forklaringsfaktor. Var det forresten ikke det jeg lovet skulle være tema for denne bloggen? Så lett det er å skrive seg bort, især når ”folkeopplyseren” tar over. Men er det noe om HIV/AIDS jeg kan fortelle om som dere ikke har hørt om hundre ganger før? Vi får se.

Så var det bloggsjangeren, da. Krever ikke den flere bilder? Her kommer noen som ikke akkurat hører så godt hjemme temamessig, men - hvorfor ikke?

Denne kamelonen kikket på meg da jeg satt på verandaen og så opp fra avisa.

Og slutten kan ikke bli dårligere enn en solnedgang over Zambezi. Bakgrunnen er Zimbabwe, et atskillig mørkere kapittel. Ha det godt!

Blogg 3: Skyen som tordner

En tur til Victoria Falls

Er det mulig å bade i selve fossen, var spørsmålet som avsluttet forrige blogg. Vi får se.

Den heter Mosi-O- Tunya – den tordnende sky på lokalspråket Tonga - et treffende navn som beskriver både syn og lyd av naturvidunderet. I europeisk tradisjon var det som seg hør og bør at misjonæren David Livingstone ga fossen navn etter dronningen av England da han så den for første gang i 1851 – som første hvite mann. Han kom seilende nedover Zambezi, Afrikas fjerde største elv og stoppet ved en treklynge rett før vannet kaster seg utover 107 høydemetre. Øya kalles i dag Livingstone Island. Det er ikke det at vel 100 meter i seg selv er så imponerende. Vøringsfossen er antakelig atskillig høyere, men tenk dere 107 meter over en kant som er 1700 meter lang!! Vannføringen varierer selvsagt.

Nå i oktober og begynnelsen av november

er den rent puslete å se til.

Noen vannstråler her og der, det er alt på zambisk side. Noe å vise fram er egentlig bare den delen av fossen som hiver seg utfor kanten på den zimbabwiske siden og ligger rett ved Livingstone Island. Imponerende er likevel fjell- og steinformasjonene som kan ses bare i tørketida, men det er ikke det turistene kommer for å se.

Men vent til mars og april, da er elva så voldsom etter regntida at den knapt lar seg beskue eller beskrive. Vannføringen er da så stor at selve fossekanten forsvinner og en klarer heller ikke å skjelne mellom vann og himmel. Å gå langs med den opparbeidete turistveien på motsatt side av krateret er en utfordring, og glem fotoapparatet.

Turen er som å gå gjennom en massasjedusj

på full styrke.

Vannkraften har slik styrke av den river av biter av fjellkanten. Det skjer uregelmessig, en bit her og en større bit der, og der finner jammen vannet seg en ny vei. Gjennom noen millioner av år har faktisk fossekanten flyttet seg hele 7 ganger – noe dere kan se på fotografiet her.

Og her kan vi kanskje forvente neste avbrekk? I år?

Neppe, men om noen ti-år, eller hundre-år..?

Snakk om geologi- og biologiundervisning rett utenfor

lærerutdannings-og skole vinduet. I et slikt unikt miljø,

sier det seg selv at det botaniske og zoologiske mangfoldet

må være spesielt. Det pågår da også et fem-årig prosjekt i

samarbeid med engelske og skotske forskere for å kartlegge de spesielle forekomstene rundt fossen. Merkelig nok har

ikke området fanget interesse i et to-årig SIU-finansiert

samarbeidsprosjekt mellom DALICE og høgskolen i Sogn og Fjordane om ”Community learning – How to use local knowledge” (Bergersen, Chongo, Jepsen and Mumba, 2008). I rapporten kan jeg lese om tradisjoner som kurvfletting i vestre provinser, bruk av grønnsaker, samt urter til medisinsk bruk, mens dette, et av verdens største naturunderverker som ligger 10 km unna colleget ikke er nevnt med et ord!. For her er ikke bare natur i hver kubikkcentimeter, men en kan også følge linjen fra naturressurs som er der, til videreutvikling fra natur til framtid. Vic Falls er naturligvis et turistprosjekt av dimensjoner. Hvordan drives det, hvordan får de det til? Hvor går overskuddet? Og fra vann som renner, til kraftverk. For deler av vannet blir ledet til et verk som produserer noe av det Zambia trenger aller mest: elektrisitet. Ingenting av dette er nevnt. Vel, jeg er den første til å underskrive på at det å drive samarbeidsprosjekter med institusjoner i Zambia, ikke er lett. Jeg har jo ikke begynt engang å fortelle om hva jeg egentlig driver med. (Det kommer, det kommer).

Nå i oktober og i begynnelsen av november er det tørt og varmt. Men det er på denne tida at regnskyer bygger seg opp høyt oppe i fjellene i Angola der Zambezi’s kilder er. Det tar likevel noe tid før det regner i Kongo, Namibia, Botswana og lenger vest i Zambia, områder som Zambezi renner igjennom, før den treffer fossen. Det går derimot rykter om at regnet har begynt å ta tak lenger øst, i Malawi og i Mosambik, der floden omsider renner ut i det indiske hav.

Her er tørt og varmt. Folk kan ikke minnes noe tilsvarende. Jeg kan bare bekrefte at det jevnt over er varmere i år enn i fjor. Termometeret er oftere nærmere 45 enn 40 grader. Og jeg tuller ikke, men 54 grader ble målt i Livingstone rett før jeg kom i begynnelsen av oktober! Så misunn meg gjerne der dere hutrer dere igjennom snøbyger og kuldegrader, men dere kan i hvert fall kle på dere og ha det komfortabelt. Her drypper det og sildrer det og renner det, enten klokka er åtte på morran eller den er langt på ettermiddagen. Eneste svale tida er før o7 og etter kl 20 på kvelden. Grunnen til at det blir slik varmekonsentrasjon nettopp her, er nettopp på grunn av den enorme elvedalen. Straks en kjører ut av byen og nordover mot Lusaka, kommer en opp på høyereliggende platåer hvor det kan være en temperaturfall på 10 grader.

Tørke og varme = lite vann. Turistene blir skuffet. Noen vil ha pengene igjen. Men de skulle bare ha visst. For det tørre fosselandet bærer på hemmeligheter.

- Kom! sier en kjekk guide med rastahår og

bredt smil en dag jeg vandrer på oversida

av fossen.

Og så går vi, eller rettere sagt balanserer over en sementkant som går på tvers av det første elveløpet. Da er vi over på den store tørre flaten. Og vi dels går, og dels finner stein på stein og hopper over små bekkefar og plutselige vakre sylinderformede hull som går rett ned i grunnen. Jeg sammenlikner fenomenet med isbreer i Norge, og tipper på at hullene er dannet ved at løse stein har sirklet rundt i vill fart av vannets kraft i en fordypning i terrenget. Noen av dem er nesten en meter i diameter og går dypt ned i grunnen. Vi ser trær helt ytterst på kanten. Hvordan er det mulig at de kan holde stand når elva går stor? Et par steder ser vi såkalte badekar, steder hvor man kan bade rett ved stupet når vannet får mer spenst. Det vi nå ser er bare grønne kulper uten tilsig. Andre steder ser vi barn og ungdom som fryder seg ved å få et bad andre kulper.

Sola er utmattende. Vi setter oss under et tre. Jeremiah, eller Jeh, som han liker å bli kalt, forteller om oppveksten sin, hvor han fisket som barn, og jeg spør ham hva han tenker om framtida. For pengene fra guidingen har han åpnet en bar i bydelen han bor, i Dambwa Site, og drømmen er å starte en møteplass for rastaer, hvor de kan samles, høre musikk, prate og få seg noe spise. Jeg liker denne fyren. Det er ikke hverdagskost å møte en zambier som har tanker om en endret framtid, en framtid der han selv er subjekt, der han kan sette i gang noe selv, være entreprenør. Alt for mange tenker at det er andre, i betydning av en sør-afrikaner, engelskmann eller tysker som skal starte noe, lede noe, og ser seg selv som en som blir satt til noe, blir kommandert. Ikke denne karen. Vi går videre, og jeg ser han strever litt med at jeg ikke pent går bak ham, men går ved siden av, finner mine egne veier. Jeg kan ikke helt fornekte min norske uavhengige identitet heller.

- Vil du bade?
- Hæ?

Vi går i land på Livingstone Island. Betaler avgift (det er en Sør-afrikansk aktør som har monopol på øya). Vi går på baksida og ser rett ned på hovedfossen. På den delen av fossen som er grenseskillet mellom Zambia og Zimbabwe. Jeg ser en fisker på den zimbabziske sida som akkurat gir seg i veg.

- Kom. Her skal vi bade.

- Hæ?

Så hopper han!

Og så må jeg bare følge etter. Ikke like

spenstig, men jeg hopper!

Se bilde? Da må du gå tilbake til

forrige blogg.

Hemmeligheten?

Naturen er uforutsigelig. Her har den, midt i fossen, laget en solid mur på rundt en meter, som holder stand mot vannet. MEN: Vi kan bade her fordi det er så lite vann. Når regnet fra det angolanske høyland og det namibiske lavland får mer kraft, vil dette vi gjør nå, være umulig. Det er altså bare et par måneder i året det går an å bade akkurat her. På den tørreste tida, som turistene føler seg så snytt for.

Vi blir litt modigere og svømmer motstøms, opp i fossen og skjønner at zuchussi er noe naturen har sørget for før den ble et must i overmoderniserte norske hjem. Jeg føler meg privilegert,

Ja, da. Selv damer over blir godt tatt vare på.
Legger dere merke til armbåndet til Jeh?
Det skal neste blogg handle om.

Termitter og vann

I forrige blogg fortalte jeg om husdyrene mine, de snille, de nøytrale og de slemme. Grunnen til at jeg ikke nevnte termittene, er at de ikke tilhører de sedvanlige (tror jeg).

Egentlig hadde jeg tenkt til å fortelle om en tur til de fantastiske Victoriafallene, men så har jeg fått en del spørsmål om hvordan jeg bor, så da får det bli mye vann neste gang.

Da jeg kom til Livingstone denne gangen, var det mørkt. Vanligvis lander flyet kl 12 og en har god tid til å områ seg før sola går ned, men pga forsinkelser var det blitt langt på kveld. Jeg grudde meg litt til å dra ut til huset mitt. Det ligger på campus til colleget 7 km utenfor byen.

Jeg bor der aleine, og likte ikke helt tanken på å åpne porten, låse opp døra og gå inn i et hus som hadde stått tomt i 6 måneder. Hadde området lys, eller var det en av de rasjonerte dagene, var løshundene ute og streifet, enn hvis låsen var vrang.., ja, dere kan selv tenke dere alle disse angstene som så lett kommer strømmende. Kanskje jeg heller skulle ta meg inn på et gjestehus og så dra utover dagen etter? Her ser dere gata jeg bor i, porten og huset. Pga vegetasjonen er det ikke så lett å se nabohusene, men de er der.

”Du aner ikke hvor mange bekymringer jeg har hatt som det ikke er blitt noe av”, betrodde en venninne meg en gang, og det var akkurat slik jeg følte det, i det jeg betalte drosjesjåføren lokal takst og skjøv opp porten.

Både hushjelpen, Constance, og gartneren Maybin, hadde tydeligvis vært i sving for at jeg skulle føle meg velkommen. Selv i det svake gjenskinnet av utlampen kunne jeg se at gårdsplassen var ryddet og feiet, og i de vakre pottene som min gode nabo Fewdays hadde laget til meg før jeg dro, lyste både rosa og fiolette blomster mot meg. Maybin måtte altså ha vært her og vannet regelmessig i hele tørketida!

Ivrig dro jeg fram hodelykta (en uunnværlig følgesvenn) og gikk rundt huset. Og der hadde papayatreet som jeg plantet, gjort alen til sin vekst, bananpalmene og avokadotreet like så. Der kom også Boxer, naboens hund. I ren gjenkjenningsglede hoppet den så mye opp på meg at jeg måtte snakke hardt til den. Jeg ga den vann, og så la den seg ned foran døra mi.

På bildet ser dere både nabo Fewdays's hus, Maybin som raker, og papayan og bananpalmen.

Inne skinte gulvene av nypålagt voks. Det var ryddig og rent.

Jeg var tilbake.
Jeg følte meg velkommen.
Jeg følte meg trygg.

Soverommet hadde imidlertid stått avstengt, og det luktet slik også. I vinduskarmene var det en centimeter tykt lag med finfordelt sand. Men trøtt som jeg var, lot jeg støv være støv, fant fram et laken, hengte opp myggnettingen, dyttet endene godt rundt madrassen og krøp inn gjennom en liten åpning som jeg så tettet igjen. Så husker jeg ikke mer, jeg sovnet momentant.

Og våkner til en kjent stemme som sier AUDIE? AUDIE? Det er ikke et forsøk på å si navnet mitt, men varslingsropet for å få aksept for å komme inn. Klokka er bare sju, og fortumlet er jeg, men Constance har vært så spent at hun kommer ekstra tidlig. Om det skyldes iveren etter å se meg igjen, eller det er for igjen å sikre seg forutsigelige inntekter er aldri lett å si, uansett hilser vi hjertelig. Hun vil vaske soverommet mitt.

Jeg overlater henne rommet, mens jeg begir meg til badet for å ta meg en ”dusj”. I badekaret er det en kran for kaldt og en kran for varmt vann (for en luksus!). Det varme vannet kommer fra en egen beholder, festet på ytterveggen. Den fylles opp automatisk, mens det kalde er grunnvann som forsyner hele området. Det er hard rasjonering av vann på campus-området. Det er alltid vann mellom rundt kl 05.30 til 07.30, som regel ved lunsjtider, og så om kvelden.

Om det er stressende ikke å ha vann når en vil? Det går fort rutine i det og består av noe så enkelt som å fylle stampen i badekaret + et par andre når det er vann. Dette vannet brukes så både til å helle ned i do med og å vaske klær i, alt etter som.

Bare en gang har jeg opplevd at vannet har blitt borte så lenge at alle stamper og kar var gått tomme. I noen dager måtte vann hentes fra en kran et stykke nede i gata. Om jeg eller de andre lærerne gjorde det selv? Nei, her er det en selvfølge at det studenter på colleget eller hushjelper som gjør slikt.

Fordi det ennå er noe igjen av morgenen, er det fortsatt vann. Prosedyren er slik: Kaldt vann helles opp i en stamp som skyves i borteste enden av badekaret. Jeg setter meg på huk mellom stampen og sluket, fyller en plastmugge halvt med vann fra stampen og fyller opp resten med varmt vann fra krana slik at temperaturen blir passelig og heller over meg. Herlig! Såper inn håret, nye runder med kaldt vann fra stampen og varmt vann fra krana, blande godt og så kjenne det sildre fra hodet og kropp til all såpe er skylt bort.

Hvem som var heldigst, Hege – en annen FK’er – (hei, Hege, hvordan er dusjforholdene i Sudan?) eller jeg, fant vi aldri ut av mens jeg var her forrige gang. Hege som hadde ordentlig dusj på veggen, men bare kaldt vann, eller jeg med varmt vann og ”muggedusj”. Tror vi begge syntes vi hadde den beste ordningen.

Frisk og opplagt går jeg tilbake til soverommet hvor Constance har skjøvet fram senga.

Skulpturer?

I hvert fall resultatet av termittenes arbeid i 6 måneder. Det var tre av dem – i helt forskjellige utgaver. De må ha kommet seg gjennom de små sprekkene i sementgulvet. Ikke rart at det lukta rart i natt. Så kan jo fantasien løpe fritt; en termitt-tue kan bli atskillig meter høy og så vid i omkrets at det må tre eller fire personer til å holde rundt. Godt at jeg ikke har vært borte lenger!

Vel, jeg hadde som sagt tenkt å fortelle dere om en tur til Victoriafallene denne gangen, eller Vic Falls på lokalen - et av verdens aller flotteste fossefall. Det får heller bli tema neste gang.

Er dette et filmtriks? Går det virkelig an å bade akkurat HER? Bade i fossen bare en meter fra det 107 meter høye stupet? Følg med, følg med…

Hilsen Audhild,

alias Anna, som jeg heter her (ellers er det ingen som enten ikke husker eller tør si navnet mitt)