Hei igjen,
Den eneste ulempen med å skrive blogg er oppfølgertvangen. Det begynte så bra, med tre med jevne mellomrom i oktober og i november, men så ble det bråstopp. Andre ting ble vedvarende presserende og så var det altfor lett å falle ut. Jeg vet det ikke er noen god unnskyldning, men for meg skal det likevel litt mer guts til, når nærmeste brukbare i-cafe er 7 km unna. Interessant opplevelse riktignok. En vet aldri hva som venter; fra det alltid nærværende musikkanlegget kommer en dag god rytmisk musikk eller dvelende religiøse kor, og da går skrivingen nærmest går av seg selv. Verre er det når en skikkelig svovelpredikant, en som taler om dommedag rundt neste sving og som truer med djevelen i alle hans skikkelser. Da er det vanskeligere å konsentrere seg. Zambia er et kristent land som tar prekener bokstavelig. Men det er mye spennende å se på, som mammaen som skriver mens hun har ungen i knytte på ryggen eller multitaskeren som spiser, snakker i mobilen og surfer på nettet, samtidig. For en som er vant med at skriving skjer i stille enerom - er det rart en faller ut….?
Men starter man først med å blogge, må en fortsette, om enn hvilepausen har vært lang. Siden sist har jeg vært hjemme på kombinert jobb og juleferie i Tromsø. Og jeg må bare si det: Det er bare så godt å komme hjem når en har det så bra ute! Jeg dro fra Livingstone 11. desember og kom hjem til mørketid og mye vær. Plaskregn den ene dagen, 40 cm nysnø den neste, og mye vind. Forhåpentlig var ikke denne jula et drepende synlig bevis på værspådommene framover: Wilder, Windier Weter. Uansett, så ble det mange flotte skiturer med familie og de like gærne vennene våre som mener at skiturer med hodelykt og liten kuling er noe vi bare må gjøre, enten det er treningsturer i lysløypa, randonee eller telemarke seg ned fra Rødtind eller Tverrfjellet eller, som på bildet: fjelltur innafor Takvannet i indre Troms.
Men starter man først med å blogge, må en fortsette, om enn hvilepausen har vært lang. Siden sist har jeg vært hjemme på kombinert jobb og juleferie i Tromsø. Og jeg må bare si det: Det er bare så godt å komme hjem når en har det så bra ute! Jeg dro fra Livingstone 11. desember og kom hjem til mørketid og mye vær. Plaskregn den ene dagen, 40 cm nysnø den neste, og mye vind. Forhåpentlig var ikke denne jula et drepende synlig bevis på værspådommene framover: Wilder, Windier Weter. Uansett, så ble det mange flotte skiturer med familie og de like gærne vennene våre som mener at skiturer med hodelykt og liten kuling er noe vi bare må gjøre, enten det er treningsturer i lysløypa, randonee eller telemarke seg ned fra Rødtind eller Tverrfjellet eller, som på bildet: fjelltur innafor Takvannet i indre Troms.
Legg merke til han helt ute på venstre side. Det er Luke, vår new zeandske ”sønn”, som var AFS’er hos oss i ett skoleår for en del år siden. Han besøkte oss i jula, for han ville ha norsk jul og var parat til det meste. 
Og det ble sledetur med hundespann, hytteturer, norsk julemat og –tradisjoner, med venner i sene nattetimer på byen, overnatting i lavvo, og, som han visste han kunne vente hos oss, mange turer der skiene hadde en tendens til å gå hver sin vei. Med tanke på at han har vært uten skitrening i de mellomliggende åra, er det utrolig hvordan han klarte å ta seg ned bakker og hive seg rundt i kvikke svinger for å unngå åpne bekkeløp og myrhull.
Legg merke til lavvoen i bakgrunnen.
Ikke lett å kombinere bål og klar luft i en lavvo
Ikke alltid med like stort hell, i mørke så vi opptil flere ganger en liten lykt øverst oppe i lia og så fullstendig mørke, så lys et flakkende lys noen metre til og så plutselig mørke. Men pågangsmot hadde han. Noe gikk også for seg i roligere former. På bildet ned til høyre ser det hele svært så idyllisk ut, ikke sant?
Her: Nora og Luke på vei hjem etter en tur på by'n.
Så endte det gamle året.
Det ble 2009 og nye muligheter. 10. januar var jeg tilbake i Livingstone. Tilbake til landroveren som gir meg så mange friheter, og tilbake til colleget.
Tilbake til et lærerutdanningscollege der mye hadde skjedd siden jeg dro i desember. Den syvende desember 2008 (jeg tuller ikke!) fikk 21 av de ansatte beskjed fra The Ministry of Education om at de skulle overflyttes – med umiddelbar virkning - til andre lærerutdanningsinstitusjoner, mens bare 16 av de ansatte skulle forbli. Til gjengjeld ville det komme 22 lærere fra andre institusjoner. Grunnen til denne omrokkeringen er logisk nok. I et forsøk på å utnytte de få i Zambia med relevant kompetanse har Ministeriet ryddet opp i ”dobbeltløp” ved de eksisterende lærerutdanningsinstitusjonene. Ved DALICE, der jeg er, er det nå slutt på å gi utdanning for barnetrinnet. Heretter vil alle programmer gjelde enten førskoleutdanning eller utdanning for ungdomstrinnet. Hver enkelt lærers faglige portefolio er gjennomgått og så er de plassert ved den institusjonen der de hører best hjemme, faglig sett. Andre hensyn er irrelevante. Ektepar som jobber ved samme institusjon risikerer å bli splittet opp, for, som det sies ved Ministeriet; de ansetter personer, ikke ektepar.
Noe å tenke på for oss som bekymrer oss for at vi kanskje må flytte kontor litt lenger inn i gangen, eller endog en etasje opp, i forbindelse med høgskole-universitetsfusjonen?
Lærerne hadde EN UKE på seg til å rapportere ved sitt nye college, spredt utover hele det enorme landet; noen til the Copperbelt (der alle koppergruvene er), andre til Eastern Provence nær Malawi, atter andre i North Western Provence, som grenser til Congo, og noen til Western Provence, som grenser til Angola. Dette er reiser som tar inntil tre dager. Rapportere betydde å dra, og ”skrive seg inn” ved det nye colleget. Deretter reiste de tilbake til Livingstone, og her er de ennå mens de venter på reise- og flyttepenger fra Ministeriet for alt innbo og familie. Nå, to uker etter at studieåret er begynt (nye opptak skjer her i januar – vi er sør for ekvator, må vite.) er situasjonen den at de ikke lenger har arbeidsplikt her, for etter rapporteringa har det nye colleget overtatt arbeidsgiveransvar, inklusive lønn. Bare en av de 22 som skal komme hit, har ankommet. Imens strømmer studentene på til det kvinnelige og det mannlige internatet uten at de får undervisning. Nær sagt heldigvis er det regntid, noe som betyr at gresset blir meterhøyt på rekordtid. Siden det å slå gress er en selvfølgelig studentoppgave, ser jeg bøyde rygger over hver sin lille flate jernstang som ender i en bue, hvor jeg enn vender meg, og det er hundrevis av mål å slå… Foreløpig er undervisninga for studentene utsatt i to uker. Men de ”frisatte” blir nok godt kjent med hverandre. Jeg hører glad prat, latter, tromming og sanger rundt meg på campus. Det er ikke sikkert de har noe imot litt lediggang.
Det høres dramatisk ut for oss å bli overflyttet på slike vilkår, og det er det også for mange av kollegaene mine. For det er ikke bare den enkelte lærer som drar. Med seg tar han eller hun gjerne ektefelle og egne barn, men hva med andre familiemedlemmer, som nieser og nevøer som er blitt sendt til dem fra slektninger fra utallige landsbyene for å gå på skole? En av kollegene mine har minst 10 å betale for utenom sin egen kjernefamilie. Det sier seg selv at det skal mye kreativitet til for å finne en akseptabel løsning på den plutselige, nye situasjonen. Men folk er tilbakeholdne med kritikk. Det nærmeste jeg hører er utsagn som at de skulle ønsket mer informasjon på et tidligere tidspunkt. Da kunne de områdd seg bedre. Når kritikken ikke er krassere, henger det antakelig sammen med en statlig politikk langt tilbake og som ble utviklet av landets første president etter frigjøringa fra England i 1964. President Kenneth Kaunda drev helt fra starten av en beordringspolitikk av alle statlige ansatte. Hvert sjette år ble de forflyttet til en annen kant av landet på tvers av kultur og språk, stammer og stammekonflikter. Det var helt sikkert en måte å kontrollere politisk opposisjon på, men det viste seg også å være en sjelden vellykket form for fredspolitikk. Når folk reiste, forelsket de seg og giftet seg på tvers av stammer og regiongrenser, og ikke minst; de lærte seg å forstå og snakke flere språk. De lærte å kjenne hver en avkrok, i det minste hver region, om levevilkår og kulturforskjeller i dette svære landet (ca 755 000 km²). Zambia, med sine 12 millioner mennesker har 7 forskjellige skriftspråk som læres i skolen. I alt opereres det med 72 ulike språk/dialekter. Jeg blir søkkimponert når grønnsaksselgeren på gata snakker et språk til ungen sin, svarer kjapt på et helt annet språk til konkurrenten og like kvikt engelsk med meg. Det går tilsynelatende uten at hun tenker seg om. Mange av de jeg snakker med, behersker både bemba, tonga, llosi og nyanza i tillegg til engelsk. Jeg tror ikke de førstnevnte bantuspråkene er mer like innbyrdes enn norsk og tysk.
I tillegg til forflytninger var Kaunda nøye med å ansette folk fra forskjellige stammer i statsadministrasjonen. Tenk på kontrastene til Kenya og Ruanda hvor stammer og stammefavorisering/stammedesavuering har ført til voldsbølger som har kostet tusenvis av menneskeliv. Tenk dere forskjellen til mange av de åtte landene som grenser til Zambia: Angola og Kongo i vest, Zimbabwe og Namibia i sør og Mosambik i øst. Bare grenselandene Tanzania, Botswana og Malawi kan i tillegg til Zambia vise til en rolig utvikling siden frigjøringa på 1960-tallet.
Det er få utenlandske journalister i Zambia. Hva skal de her, her skjer det ingen ting. Jeg setter stor pris på å bo i et land som ikke domineres av politisk uro og masseslakt av mennesker.
Hvor var jeg? jo, mine kollegaer på colleget som flyttes. De fleste synes det er bra å komme til et nytt sted. Det er deres muligheter til å se og erfare noen annet. Kanskje får de også hardt tiltrengte faglige utfordringer. De som setter seg på bakbeina er de eldre, de som har ”glemt” den mekaniske seks års regelen fra Kaundas dager. Fra 1990-tallet har forflytninger mer sammenheng med reformer enn med antall år ved samme sted, og det gjør at de gamle kan ha vært her i 17 år. Disse er 52 eller 53 år og de har to til tre år igjen før de blir pensjonert. Ja, det er sant, pensjonsgrensen er så lav som 55 år. Kanskje ikke så rart likevel når gjennomsnittlig levealder er i underkant av 40. Og det er her blant annet HIV/AIDS kommer inn som forklaringsfaktor. Var det forresten ikke det jeg lovet skulle være tema for denne bloggen? Så lett det er å skrive seg bort, især når ”folkeopplyseren” tar over. Men er det noe om HIV/AIDS jeg kan fortelle om som dere ikke har hørt om hundre ganger før? Vi får se.
Noe å tenke på for oss som bekymrer oss for at vi kanskje må flytte kontor litt lenger inn i gangen, eller endog en etasje opp, i forbindelse med høgskole-universitetsfusjonen?
Lærerne hadde EN UKE på seg til å rapportere ved sitt nye college, spredt utover hele det enorme landet; noen til the Copperbelt (der alle koppergruvene er), andre til Eastern Provence nær Malawi, atter andre i North Western Provence, som grenser til Congo, og noen til Western Provence, som grenser til Angola. Dette er reiser som tar inntil tre dager. Rapportere betydde å dra, og ”skrive seg inn” ved det nye colleget. Deretter reiste de tilbake til Livingstone, og her er de ennå mens de venter på reise- og flyttepenger fra Ministeriet for alt innbo og familie. Nå, to uker etter at studieåret er begynt (nye opptak skjer her i januar – vi er sør for ekvator, må vite.) er situasjonen den at de ikke lenger har arbeidsplikt her, for etter rapporteringa har det nye colleget overtatt arbeidsgiveransvar, inklusive lønn. Bare en av de 22 som skal komme hit, har ankommet. Imens strømmer studentene på til det kvinnelige og det mannlige internatet uten at de får undervisning. Nær sagt heldigvis er det regntid, noe som betyr at gresset blir meterhøyt på rekordtid. Siden det å slå gress er en selvfølgelig studentoppgave, ser jeg bøyde rygger over hver sin lille flate jernstang som ender i en bue, hvor jeg enn vender meg, og det er hundrevis av mål å slå… Foreløpig er undervisninga for studentene utsatt i to uker. Men de ”frisatte” blir nok godt kjent med hverandre. Jeg hører glad prat, latter, tromming og sanger rundt meg på campus. Det er ikke sikkert de har noe imot litt lediggang.
Det høres dramatisk ut for oss å bli overflyttet på slike vilkår, og det er det også for mange av kollegaene mine. For det er ikke bare den enkelte lærer som drar. Med seg tar han eller hun gjerne ektefelle og egne barn, men hva med andre familiemedlemmer, som nieser og nevøer som er blitt sendt til dem fra slektninger fra utallige landsbyene for å gå på skole? En av kollegene mine har minst 10 å betale for utenom sin egen kjernefamilie. Det sier seg selv at det skal mye kreativitet til for å finne en akseptabel løsning på den plutselige, nye situasjonen. Men folk er tilbakeholdne med kritikk. Det nærmeste jeg hører er utsagn som at de skulle ønsket mer informasjon på et tidligere tidspunkt. Da kunne de områdd seg bedre. Når kritikken ikke er krassere, henger det antakelig sammen med en statlig politikk langt tilbake og som ble utviklet av landets første president etter frigjøringa fra England i 1964. President Kenneth Kaunda drev helt fra starten av en beordringspolitikk av alle statlige ansatte. Hvert sjette år ble de forflyttet til en annen kant av landet på tvers av kultur og språk, stammer og stammekonflikter. Det var helt sikkert en måte å kontrollere politisk opposisjon på, men det viste seg også å være en sjelden vellykket form for fredspolitikk. Når folk reiste, forelsket de seg og giftet seg på tvers av stammer og regiongrenser, og ikke minst; de lærte seg å forstå og snakke flere språk. De lærte å kjenne hver en avkrok, i det minste hver region, om levevilkår og kulturforskjeller i dette svære landet (ca 755 000 km²). Zambia, med sine 12 millioner mennesker har 7 forskjellige skriftspråk som læres i skolen. I alt opereres det med 72 ulike språk/dialekter. Jeg blir søkkimponert når grønnsaksselgeren på gata snakker et språk til ungen sin, svarer kjapt på et helt annet språk til konkurrenten og like kvikt engelsk med meg. Det går tilsynelatende uten at hun tenker seg om. Mange av de jeg snakker med, behersker både bemba, tonga, llosi og nyanza i tillegg til engelsk. Jeg tror ikke de førstnevnte bantuspråkene er mer like innbyrdes enn norsk og tysk.
I tillegg til forflytninger var Kaunda nøye med å ansette folk fra forskjellige stammer i statsadministrasjonen. Tenk på kontrastene til Kenya og Ruanda hvor stammer og stammefavorisering/stammedesavuering har ført til voldsbølger som har kostet tusenvis av menneskeliv. Tenk dere forskjellen til mange av de åtte landene som grenser til Zambia: Angola og Kongo i vest, Zimbabwe og Namibia i sør og Mosambik i øst. Bare grenselandene Tanzania, Botswana og Malawi kan i tillegg til Zambia vise til en rolig utvikling siden frigjøringa på 1960-tallet.
Det er få utenlandske journalister i Zambia. Hva skal de her, her skjer det ingen ting. Jeg setter stor pris på å bo i et land som ikke domineres av politisk uro og masseslakt av mennesker.
Hvor var jeg? jo, mine kollegaer på colleget som flyttes. De fleste synes det er bra å komme til et nytt sted. Det er deres muligheter til å se og erfare noen annet. Kanskje får de også hardt tiltrengte faglige utfordringer. De som setter seg på bakbeina er de eldre, de som har ”glemt” den mekaniske seks års regelen fra Kaundas dager. Fra 1990-tallet har forflytninger mer sammenheng med reformer enn med antall år ved samme sted, og det gjør at de gamle kan ha vært her i 17 år. Disse er 52 eller 53 år og de har to til tre år igjen før de blir pensjonert. Ja, det er sant, pensjonsgrensen er så lav som 55 år. Kanskje ikke så rart likevel når gjennomsnittlig levealder er i underkant av 40. Og det er her blant annet HIV/AIDS kommer inn som forklaringsfaktor. Var det forresten ikke det jeg lovet skulle være tema for denne bloggen? Så lett det er å skrive seg bort, især når ”folkeopplyseren” tar over. Men er det noe om HIV/AIDS jeg kan fortelle om som dere ikke har hørt om hundre ganger før? Vi får se.
Så var det bloggsjangeren, da. Krever ikke den flere bilder? Her kommer noen som ikke akkurat hører så godt hjemme temamessig, men - hvorfor ikke?
Denne kamelonen kikket på meg da jeg satt på verandaen og så opp fra avisa.
Og slutten kan ikke bli dårligere enn en solnedgang over Zambezi. Bakgrunnen er Zimbabwe, et atskillig mørkere kapittel. Ha det godt!
