Blogg 6
Jeg tror jeg i en tidligere blogg sa noe om at jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør - om hvorfor jeg er i Zambia. Det er likevel ikke tilfeldig at jeg har latt vente med det, for det er så mye annet som gjør inntrykk. Det er så mange paradokser, så mye vakkert, så mye vennlighet og så mye forvirrende som må fordøyes og skrives om først. Jeg har bare gitt dere noen spredte glimt av dette. Men nå som jeg nærmer meg slutten av mitt 12 måneders lange opphold, er det kanskje på tide å berette om hva jeg driver med.
Ifølge kontrakten med FK (Fredskorpset) har jeg ulike arbeidsoppgaver ved DALICE, som er den lærerutdanningsinstitusjonen jeg jobber ved. Det meste av det jeg gjør her er knytta til et nytt program som går ut på å videreutdanne lærere for barnetrinnet til å undervise på ungdomstrinnet. Denne tilleggsutdanningen tar tre år og skjer enten som fulltidsstudium ved colleget eller som distanse. Jeg har mest å gjøre med det sistnevnte programmet. Distanselærerne underviser i sine respektive klasser til daglig og kommer til DALICE en eller to uker tre ganger i året; i august, desember og april hvor de tar del i undervisning ved colleget. I mellomperiodene skriver de oppgaver og får veiledning av en utpekt veileder ved den skolen de er stasjonert ved. Det kan være rektor eller en erfaren lærer. Da lærerne var ved colleget i
desember, underviste jeg dem i det å lese og forstå tekster, som her er en del av engelskfaget. Jeg snakket også litt om undervisningsmessige konsekvenser av ulike læringsteorier. Mesteparten av tida jobber jeg imidlertid i forhold til kollegaene mine. I forhold til dem fungerer jeg som pådriver og veileder for å endre måter å undervise på. Det er et langsiktig prosjekt, for det å endre undervisningsmetoder handler som kjent først og fremst om å endre holdninger. En av mange utfordringer er å bevege colleget fra en muntlig læringskultur til å gjøre skriftlige tekster, som er skrevet av andre enn læreren, til en viktigere del av læringsbasen. Det er som sagt krevende, for det er det samme som å røske i grunnvollene i oppfatningen av hva det vil si å undervise og lære. Samtidig innebærer dette mye læring for meg. Det går opp for meg hver gang
jeg leser igjennom notatene mine fra tidligere ”stadier” i oppholdet, hvor jeg gang på gang må oppsummere hvor naiv og kulturelt dum jeg var som kunne foreslå/tro/tenke på en viss måte for 10 måneder siden, for fem, for én…. – kort sagt virker det rett og slett ikke som jeg rekker(?) å nå over en kulturell terskel der jeg kan handle i pakt med en forståelse som rommer tilstrekkelig historisk, økonomisk, politisk viten og kulturell følsomhet for ikke å trå altfor langt ut og ned i grøfta.
I et punkt i arbeidskontrakten min står det:
”Visit and work for a period in remote areas, where distance education is relevant”.
På de to bildene her ser dere kvinner som bygger tomannsbolig for lærere ved Katongo school. Å ha unger på ryggen er tydeligvis ingen hindring
Jeg oppfylte denne delen av kontrakten for et par uker siden, og det er det jeg har lyst til å fortelle om denne gangen. Oppdraget var å observere og vurdere distansestudenter mens de jobber som lærere i 8. og 9. klasse.
Jeg dro sammen med Bishop; prest og lærer som tar hånd om Religious Education ved DALICE. Mann, selvhøytidelig tradisjonalist og moralist, sans for disiplin og klare synspunkter på kvinnens plass; kort sagt en relativt anstrengt relasjon, og hadde det ikke vært for sjåføren vår, Fredrick, tror jeg nok det hadde blitt en mutt og taus affære. I motsetning til Bishop er Fredrick er en folkelig mann med ukuelig humør og pågangsmot – et trekk som skulle komme vel til nytte allerede første dag.
Jeg hadde ansvar for femten studenter som skulle observeres to ganger hver, det vil si 30 undervisningstimer, 30 rapporter og samtaler. Av lista mi så jeg at de holdt til ved seks ulike skoler, spredt rundt i distriktet mot grensa til Namibia.
Samtale i bilen kl 05.30 mandag morgen:
- hvor lang tid tror dere at det vil det ta?
- det kommer an på
- Om vi er tilbake til helga?
- Det kan hende, og det kan hende vi ikke er det.
Med andre ord en typisk afrikansk innstilling, og jeg har klokelig nok ikke avtalt noe for helga. Vi svinger plutselig av hovedveien og kjører innover i noe jeg knapt klarer å skimte som vei. Bedre blir det heller ikke innover, men vi treffer stadig et og annet menneske som peker ut retning for oss. Vi passerer maisåkre som ikke ser ut til å like seg, bare en halv meter høye der de burde ha vært godt over to og tunge av maiskolber. Jeg ser ikke antydning, og det betyr antakelig at det blir smått med avling i år. En husklynge hist og her, men ellers er det tett bush.
Innimellom dukker det opp vannveier, det vil si lange strekk som er dekket av vann, men Fredrick beroliger og peker på sanda. Det betyr at grunnen under er fast. Et sted kauker han riktignok på en kvinne med stor bør. Han kommanderer henne uti, slik at hun bokstavelig talt kan vise at bunnen ikke forsvinner eller forvandles til gjørme. Ser dere hånda til Fredrick driver på bildet? Det går bra både med henne og med bilen og etter en times tid, dukker det sannelig opp en skole. Vi stiger ut, Bishp i svart dress, hvit skjorte og slips, og med SKJEMAENE i mappe under armen (jeg får stadig flashbacks til forskeren i filmen: Salmer i et kjøkken), og blir vist inn på rektors kontor hvor vi melder vår ankomst. Det snakkes om vær og vind og om livet i Livingstone, og så er Bishop og jeg klar for observasjon og rapportskriving. Det er hard jobbing, for det er side opp og side ned med kategorier for bruk av learning media, learner centered methods, individual attention og en rekke andre, der vi skal karaktersette innsatsen fra 1 til 10. Jeg synes det er vanskelig å finne et adekvat tall å ringe rundt, for hvordan ville dere ha gitt hver enkelt elev særskilt oppmerksomhet når det er over 50 elever i klassen? Eller hva med kategorien for varierte læremidler, når tavla ble rasert av de voldsomme mengdene med regn i januar, og eneste bok i rommet er ett eksemplar av elevens bok i Engelsk? I samfunnsfag står det ikke bedre til. Studentene forteller at den kopien som finnes av læreboka, kopierte de for egne penger da de var på DALICE i desember. Skolen var blakk, og hadde heller ikke penger til å betale for kopien! Jeg synes lærerne gjør en aldeles strålende innsats ut fra forholdene, men blir samtidig matt over hvor lite, og hvor lite læringsinnhold og hvor liten input disse ungene får av verden utenfor landsbyen. Her er ingen aviser, og de få TV-apparatene som fins tar ikke inn signaler fra Zambia, men bare fra Namibia. PC og Internet har elevene ikke en gang sett på bilde. Hva er det de zambiske myndighetene tenker på? VIL de virkelig (relevant) utdanning for alle?
Vi vinker farvel og tar av sted bushveien videre til neste landsby og neste skole. Vi rekker den, utfører oppdraget, Bishop, stadig i svart dress, hvit skjorte, mappe med SKJEMAENE – og jeg. Vi vinker farvel igjen, stiger inn i bilen og blir anbefalt
å kjøre en annen vei for å unngå vannet. Det går bra lenge, men så er vi plutselig omringet av vann. Rennende vann, stillestående vann, vann i gress, vann i blanke speil. Fredrick er lynrask og prøver å rygge ut, men til ingen nytte. Vi står fast.
Jeg skal spare dere for detaljer, men SEKS timer, ti nedhogde trær og 25 flirende og hjelpsomme mennesker seinere kom vi oss opp og ut. Ukas, (eller måndedens?)
happening! Tilskuere og hjelpere strålte av glede. Endelig skjedde det noe. Bishop nå i mudret dress og en merkelig spettet skjorte. Da var klokka blitt seks på ettermiddagen, og vi hadde ikke fått i oss en matbit siden frokost kl 05.00 på morran. Jeg har heldigvis – som den eneste - med en vannflaske og noen kjeks, og misunner Jesus som kunne trikset med å mette de 5000. Jeg halvdød av sult, lurer meg til en liten bit mens jeg håper ingen ser meg, men sjåføren Fredrick like blid og tålmodig – etter å ha brukt rå muskelkraft i alle de timene for å få opp bilen. Jo, det hadde sikkert vært greit med å ta med mat og vann, men det var han ikke vant med. Det er fortsatt noen timer til grensebyen Sesheke. Vi tar inn på et guesthouse hvor kjøkkenet består av et lite kjøleskap og tre kokeplater. Maten - dagens andre måltid – blir inntatt kl 21!
Vi er langt fra alene på gjestehuset. Samme dag har 20 unge mødre med sine respektive barn inntatt stedet. I Zambia er det slett ikke uvanlig å få barn fra 14 års alderen, og når jenta blir gravid er det rett ut av skolen. Det hører med til historien at her er nok mange som ikke skjønner hva som gjør at de blir gravide, og
når HIV/AIDS-programmene heller ikke nevner noe om kondom – hysj, hysj (dere husker fra forrige blogg?) – ja, så blir det barn. Mange barn. De jeg kamperer sammen med er mødre mellom 15 og 20, og barna er fra tre måneder til tre år. Dere kan tro det
Jeg tror jeg i en tidligere blogg sa noe om at jeg skulle fortelle litt om hva jeg gjør - om hvorfor jeg er i Zambia. Det er likevel ikke tilfeldig at jeg har latt vente med det, for det er så mye annet som gjør inntrykk. Det er så mange paradokser, så mye vakkert, så mye vennlighet og så mye forvirrende som må fordøyes og skrives om først. Jeg har bare gitt dere noen spredte glimt av dette. Men nå som jeg nærmer meg slutten av mitt 12 måneders lange opphold, er det kanskje på tide å berette om hva jeg driver med.
Ifølge kontrakten med FK (Fredskorpset) har jeg ulike arbeidsoppgaver ved DALICE, som er den lærerutdanningsinstitusjonen jeg jobber ved. Det meste av det jeg gjør her er knytta til et nytt program som går ut på å videreutdanne lærere for barnetrinnet til å undervise på ungdomstrinnet. Denne tilleggsutdanningen tar tre år og skjer enten som fulltidsstudium ved colleget eller som distanse. Jeg har mest å gjøre med det sistnevnte programmet. Distanselærerne underviser i sine respektive klasser til daglig og kommer til DALICE en eller to uker tre ganger i året; i august, desember og april hvor de tar del i undervisning ved colleget. I mellomperiodene skriver de oppgaver og får veiledning av en utpekt veileder ved den skolen de er stasjonert ved. Det kan være rektor eller en erfaren lærer. Da lærerne var ved colleget i
desember, underviste jeg dem i det å lese og forstå tekster, som her er en del av engelskfaget. Jeg snakket også litt om undervisningsmessige konsekvenser av ulike læringsteorier. Mesteparten av tida jobber jeg imidlertid i forhold til kollegaene mine. I forhold til dem fungerer jeg som pådriver og veileder for å endre måter å undervise på. Det er et langsiktig prosjekt, for det å endre undervisningsmetoder handler som kjent først og fremst om å endre holdninger. En av mange utfordringer er å bevege colleget fra en muntlig læringskultur til å gjøre skriftlige tekster, som er skrevet av andre enn læreren, til en viktigere del av læringsbasen. Det er som sagt krevende, for det er det samme som å røske i grunnvollene i oppfatningen av hva det vil si å undervise og lære. Samtidig innebærer dette mye læring for meg. Det går opp for meg hver gang
jeg leser igjennom notatene mine fra tidligere ”stadier” i oppholdet, hvor jeg gang på gang må oppsummere hvor naiv og kulturelt dum jeg var som kunne foreslå/tro/tenke på en viss måte for 10 måneder siden, for fem, for én…. – kort sagt virker det rett og slett ikke som jeg rekker(?) å nå over en kulturell terskel der jeg kan handle i pakt med en forståelse som rommer tilstrekkelig historisk, økonomisk, politisk viten og kulturell følsomhet for ikke å trå altfor langt ut og ned i grøfta.I et punkt i arbeidskontrakten min står det:
”Visit and work for a period in remote areas, where distance education is relevant”.
På de to bildene her ser dere kvinner som bygger tomannsbolig for lærere ved Katongo school. Å ha unger på ryggen er tydeligvis ingen hindring
Jeg oppfylte denne delen av kontrakten for et par uker siden, og det er det jeg har lyst til å fortelle om denne gangen. Oppdraget var å observere og vurdere distansestudenter mens de jobber som lærere i 8. og 9. klasse.
Jeg dro sammen med Bishop; prest og lærer som tar hånd om Religious Education ved DALICE. Mann, selvhøytidelig tradisjonalist og moralist, sans for disiplin og klare synspunkter på kvinnens plass; kort sagt en relativt anstrengt relasjon, og hadde det ikke vært for sjåføren vår, Fredrick, tror jeg nok det hadde blitt en mutt og taus affære. I motsetning til Bishop er Fredrick er en folkelig mann med ukuelig humør og pågangsmot – et trekk som skulle komme vel til nytte allerede første dag.
Jeg hadde ansvar for femten studenter som skulle observeres to ganger hver, det vil si 30 undervisningstimer, 30 rapporter og samtaler. Av lista mi så jeg at de holdt til ved seks ulike skoler, spredt rundt i distriktet mot grensa til Namibia.
Samtale i bilen kl 05.30 mandag morgen:
- hvor lang tid tror dere at det vil det ta?
- det kommer an på
- Om vi er tilbake til helga?
- Det kan hende, og det kan hende vi ikke er det.
Med andre ord en typisk afrikansk innstilling, og jeg har klokelig nok ikke avtalt noe for helga. Vi svinger plutselig av hovedveien og kjører innover i noe jeg knapt klarer å skimte som vei. Bedre blir det heller ikke innover, men vi treffer stadig et og annet menneske som peker ut retning for oss. Vi passerer maisåkre som ikke ser ut til å like seg, bare en halv meter høye der de burde ha vært godt over to og tunge av maiskolber. Jeg ser ikke antydning, og det betyr antakelig at det blir smått med avling i år. En husklynge hist og her, men ellers er det tett bush.
Innimellom dukker det opp vannveier, det vil si lange strekk som er dekket av vann, men Fredrick beroliger og peker på sanda. Det betyr at grunnen under er fast. Et sted kauker han riktignok på en kvinne med stor bør. Han kommanderer henne uti, slik at hun bokstavelig talt kan vise at bunnen ikke forsvinner eller forvandles til gjørme. Ser dere hånda til Fredrick driver på bildet? Det går bra både med henne og med bilen og etter en times tid, dukker det sannelig opp en skole. Vi stiger ut, Bishp i svart dress, hvit skjorte og slips, og med SKJEMAENE i mappe under armen (jeg får stadig flashbacks til forskeren i filmen: Salmer i et kjøkken), og blir vist inn på rektors kontor hvor vi melder vår ankomst. Det snakkes om vær og vind og om livet i Livingstone, og så er Bishop og jeg klar for observasjon og rapportskriving. Det er hard jobbing, for det er side opp og side ned med kategorier for bruk av learning media, learner centered methods, individual attention og en rekke andre, der vi skal karaktersette innsatsen fra 1 til 10. Jeg synes det er vanskelig å finne et adekvat tall å ringe rundt, for hvordan ville dere ha gitt hver enkelt elev særskilt oppmerksomhet når det er over 50 elever i klassen? Eller hva med kategorien for varierte læremidler, når tavla ble rasert av de voldsomme mengdene med regn i januar, og eneste bok i rommet er ett eksemplar av elevens bok i Engelsk? I samfunnsfag står det ikke bedre til. Studentene forteller at den kopien som finnes av læreboka, kopierte de for egne penger da de var på DALICE i desember. Skolen var blakk, og hadde heller ikke penger til å betale for kopien! Jeg synes lærerne gjør en aldeles strålende innsats ut fra forholdene, men blir samtidig matt over hvor lite, og hvor lite læringsinnhold og hvor liten input disse ungene får av verden utenfor landsbyen. Her er ingen aviser, og de få TV-apparatene som fins tar ikke inn signaler fra Zambia, men bare fra Namibia. PC og Internet har elevene ikke en gang sett på bilde. Hva er det de zambiske myndighetene tenker på? VIL de virkelig (relevant) utdanning for alle?
Vi vinker farvel og tar av sted bushveien videre til neste landsby og neste skole. Vi rekker den, utfører oppdraget, Bishop, stadig i svart dress, hvit skjorte, mappe med SKJEMAENE – og jeg. Vi vinker farvel igjen, stiger inn i bilen og blir anbefalt
å kjøre en annen vei for å unngå vannet. Det går bra lenge, men så er vi plutselig omringet av vann. Rennende vann, stillestående vann, vann i gress, vann i blanke speil. Fredrick er lynrask og prøver å rygge ut, men til ingen nytte. Vi står fast.
Jeg skal spare dere for detaljer, men SEKS timer, ti nedhogde trær og 25 flirende og hjelpsomme mennesker seinere kom vi oss opp og ut. Ukas, (eller måndedens?)
happening! Tilskuere og hjelpere strålte av glede. Endelig skjedde det noe. Bishop nå i mudret dress og en merkelig spettet skjorte. Da var klokka blitt seks på ettermiddagen, og vi hadde ikke fått i oss en matbit siden frokost kl 05.00 på morran. Jeg har heldigvis – som den eneste - med en vannflaske og noen kjeks, og misunner Jesus som kunne trikset med å mette de 5000. Jeg halvdød av sult, lurer meg til en liten bit mens jeg håper ingen ser meg, men sjåføren Fredrick like blid og tålmodig – etter å ha brukt rå muskelkraft i alle de timene for å få opp bilen. Jo, det hadde sikkert vært greit med å ta med mat og vann, men det var han ikke vant med. Det er fortsatt noen timer til grensebyen Sesheke. Vi tar inn på et guesthouse hvor kjøkkenet består av et lite kjøleskap og tre kokeplater. Maten - dagens andre måltid – blir inntatt kl 21!
Vi er langt fra alene på gjestehuset. Samme dag har 20 unge mødre med sine respektive barn inntatt stedet. I Zambia er det slett ikke uvanlig å få barn fra 14 års alderen, og når jenta blir gravid er det rett ut av skolen. Det hører med til historien at her er nok mange som ikke skjønner hva som gjør at de blir gravide, og
når HIV/AIDS-programmene heller ikke nevner noe om kondom – hysj, hysj (dere husker fra forrige blogg?) – ja, så blir det barn. Mange barn. De jeg kamperer sammen med er mødre mellom 15 og 20, og barna er fra tre måneder til tre år. Dere kan tro det
var liv! Mange av ungene var antakelig fra seg av redsel over å være borte fra det kjente i landsbyen innover i bushen et sted. En forteller at der hun bor er det to dagsmarsjer til nærmeste bilvei. På bildet til venstre ser dere to av hjerteknuserne og en nabogutt som insisterte på å bli med på bildet.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det i løpet av uka vi var sammen ikke var ett minutt gjennom natta at det var stille. Jeg var bare full av beundring for disse kvinnene/jentene, for ikke en eneste gang hørte jeg at noen snakket i en irritert tone til ungen sin. De bysset og småsnakket rolig og var virkelig mødre på heltid. Når (de fleste) ungene endelig sovnet, vasket de klær, dusjet og pratet, og omsider sovnet vel jeg og, kan jeg tenke meg - til lyden av rennende vann og småpratende kvinner – og en og annen gråtende baby. Hvorfor de var der? En eller annen NGO (non governmental organization) hadde fått i stand en workshop for å snakke om muligheter og rettigheter, og ikke minst om det å fortsette utdanningsløpet. Det foregår heldigvis en del gode prosjekter.
De neste dagene går på samme vis. Nye landsbyer, nye elever og nye skoler Jeg med vann og kjeks, Fredrick og Bishop ingenting, og da spiser jeg endelig åpenlyst.. Jeg blir mange erfaringer rikere, og setter meg i tenkeboksen: så lite nyttig og så abstrakt læring er vanvittig. En hel times trøtte øvelser med bruke av pronomenet whose (Whose trousers are theese? Oh, they are Mary`s) til elever som knapt kan si en fri setning til meg på engelsk. Jeg får mange ideer til innspill med tanke på diskusjoner på colleget. Går det an å få til en vri både når det gjelder pensum og måter å undervise på?
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det i løpet av uka vi var sammen ikke var ett minutt gjennom natta at det var stille. Jeg var bare full av beundring for disse kvinnene/jentene, for ikke en eneste gang hørte jeg at noen snakket i en irritert tone til ungen sin. De bysset og småsnakket rolig og var virkelig mødre på heltid. Når (de fleste) ungene endelig sovnet, vasket de klær, dusjet og pratet, og omsider sovnet vel jeg og, kan jeg tenke meg - til lyden av rennende vann og småpratende kvinner – og en og annen gråtende baby. Hvorfor de var der? En eller annen NGO (non governmental organization) hadde fått i stand en workshop for å snakke om muligheter og rettigheter, og ikke minst om det å fortsette utdanningsløpet. Det foregår heldigvis en del gode prosjekter.
De neste dagene går på samme vis. Nye landsbyer, nye elever og nye skoler Jeg med vann og kjeks, Fredrick og Bishop ingenting, og da spiser jeg endelig åpenlyst.. Jeg blir mange erfaringer rikere, og setter meg i tenkeboksen: så lite nyttig og så abstrakt læring er vanvittig. En hel times trøtte øvelser med bruke av pronomenet whose (Whose trousers are theese? Oh, they are Mary`s) til elever som knapt kan si en fri setning til meg på engelsk. Jeg får mange ideer til innspill med tanke på diskusjoner på colleget. Går det an å få til en vri både når det gjelder pensum og måter å undervise på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar