Blogg 3: Skyen som tordner

En tur til Victoria Falls

Er det mulig å bade i selve fossen, var spørsmålet som avsluttet forrige blogg. Vi får se.

Den heter Mosi-O- Tunya – den tordnende sky på lokalspråket Tonga - et treffende navn som beskriver både syn og lyd av naturvidunderet. I europeisk tradisjon var det som seg hør og bør at misjonæren David Livingstone ga fossen navn etter dronningen av England da han så den for første gang i 1851 – som første hvite mann. Han kom seilende nedover Zambezi, Afrikas fjerde største elv og stoppet ved en treklynge rett før vannet kaster seg utover 107 høydemetre. Øya kalles i dag Livingstone Island. Det er ikke det at vel 100 meter i seg selv er så imponerende. Vøringsfossen er antakelig atskillig høyere, men tenk dere 107 meter over en kant som er 1700 meter lang!! Vannføringen varierer selvsagt.

Nå i oktober og begynnelsen av november

er den rent puslete å se til.

Noen vannstråler her og der, det er alt på zambisk side. Noe å vise fram er egentlig bare den delen av fossen som hiver seg utfor kanten på den zimbabwiske siden og ligger rett ved Livingstone Island. Imponerende er likevel fjell- og steinformasjonene som kan ses bare i tørketida, men det er ikke det turistene kommer for å se.

Men vent til mars og april, da er elva så voldsom etter regntida at den knapt lar seg beskue eller beskrive. Vannføringen er da så stor at selve fossekanten forsvinner og en klarer heller ikke å skjelne mellom vann og himmel. Å gå langs med den opparbeidete turistveien på motsatt side av krateret er en utfordring, og glem fotoapparatet.

Turen er som å gå gjennom en massasjedusj

på full styrke.

Vannkraften har slik styrke av den river av biter av fjellkanten. Det skjer uregelmessig, en bit her og en større bit der, og der finner jammen vannet seg en ny vei. Gjennom noen millioner av år har faktisk fossekanten flyttet seg hele 7 ganger – noe dere kan se på fotografiet her.

Og her kan vi kanskje forvente neste avbrekk? I år?

Neppe, men om noen ti-år, eller hundre-år..?

Snakk om geologi- og biologiundervisning rett utenfor

lærerutdannings-og skole vinduet. I et slikt unikt miljø,

sier det seg selv at det botaniske og zoologiske mangfoldet

må være spesielt. Det pågår da også et fem-årig prosjekt i

samarbeid med engelske og skotske forskere for å kartlegge de spesielle forekomstene rundt fossen. Merkelig nok har

ikke området fanget interesse i et to-årig SIU-finansiert

samarbeidsprosjekt mellom DALICE og høgskolen i Sogn og Fjordane om ”Community learning – How to use local knowledge” (Bergersen, Chongo, Jepsen and Mumba, 2008). I rapporten kan jeg lese om tradisjoner som kurvfletting i vestre provinser, bruk av grønnsaker, samt urter til medisinsk bruk, mens dette, et av verdens største naturunderverker som ligger 10 km unna colleget ikke er nevnt med et ord!. For her er ikke bare natur i hver kubikkcentimeter, men en kan også følge linjen fra naturressurs som er der, til videreutvikling fra natur til framtid. Vic Falls er naturligvis et turistprosjekt av dimensjoner. Hvordan drives det, hvordan får de det til? Hvor går overskuddet? Og fra vann som renner, til kraftverk. For deler av vannet blir ledet til et verk som produserer noe av det Zambia trenger aller mest: elektrisitet. Ingenting av dette er nevnt. Vel, jeg er den første til å underskrive på at det å drive samarbeidsprosjekter med institusjoner i Zambia, ikke er lett. Jeg har jo ikke begynt engang å fortelle om hva jeg egentlig driver med. (Det kommer, det kommer).

Nå i oktober og i begynnelsen av november er det tørt og varmt. Men det er på denne tida at regnskyer bygger seg opp høyt oppe i fjellene i Angola der Zambezi’s kilder er. Det tar likevel noe tid før det regner i Kongo, Namibia, Botswana og lenger vest i Zambia, områder som Zambezi renner igjennom, før den treffer fossen. Det går derimot rykter om at regnet har begynt å ta tak lenger øst, i Malawi og i Mosambik, der floden omsider renner ut i det indiske hav.

Her er tørt og varmt. Folk kan ikke minnes noe tilsvarende. Jeg kan bare bekrefte at det jevnt over er varmere i år enn i fjor. Termometeret er oftere nærmere 45 enn 40 grader. Og jeg tuller ikke, men 54 grader ble målt i Livingstone rett før jeg kom i begynnelsen av oktober! Så misunn meg gjerne der dere hutrer dere igjennom snøbyger og kuldegrader, men dere kan i hvert fall kle på dere og ha det komfortabelt. Her drypper det og sildrer det og renner det, enten klokka er åtte på morran eller den er langt på ettermiddagen. Eneste svale tida er før o7 og etter kl 20 på kvelden. Grunnen til at det blir slik varmekonsentrasjon nettopp her, er nettopp på grunn av den enorme elvedalen. Straks en kjører ut av byen og nordover mot Lusaka, kommer en opp på høyereliggende platåer hvor det kan være en temperaturfall på 10 grader.

Tørke og varme = lite vann. Turistene blir skuffet. Noen vil ha pengene igjen. Men de skulle bare ha visst. For det tørre fosselandet bærer på hemmeligheter.

- Kom! sier en kjekk guide med rastahår og

bredt smil en dag jeg vandrer på oversida

av fossen.

Og så går vi, eller rettere sagt balanserer over en sementkant som går på tvers av det første elveløpet. Da er vi over på den store tørre flaten. Og vi dels går, og dels finner stein på stein og hopper over små bekkefar og plutselige vakre sylinderformede hull som går rett ned i grunnen. Jeg sammenlikner fenomenet med isbreer i Norge, og tipper på at hullene er dannet ved at løse stein har sirklet rundt i vill fart av vannets kraft i en fordypning i terrenget. Noen av dem er nesten en meter i diameter og går dypt ned i grunnen. Vi ser trær helt ytterst på kanten. Hvordan er det mulig at de kan holde stand når elva går stor? Et par steder ser vi såkalte badekar, steder hvor man kan bade rett ved stupet når vannet får mer spenst. Det vi nå ser er bare grønne kulper uten tilsig. Andre steder ser vi barn og ungdom som fryder seg ved å få et bad andre kulper.

Sola er utmattende. Vi setter oss under et tre. Jeremiah, eller Jeh, som han liker å bli kalt, forteller om oppveksten sin, hvor han fisket som barn, og jeg spør ham hva han tenker om framtida. For pengene fra guidingen har han åpnet en bar i bydelen han bor, i Dambwa Site, og drømmen er å starte en møteplass for rastaer, hvor de kan samles, høre musikk, prate og få seg noe spise. Jeg liker denne fyren. Det er ikke hverdagskost å møte en zambier som har tanker om en endret framtid, en framtid der han selv er subjekt, der han kan sette i gang noe selv, være entreprenør. Alt for mange tenker at det er andre, i betydning av en sør-afrikaner, engelskmann eller tysker som skal starte noe, lede noe, og ser seg selv som en som blir satt til noe, blir kommandert. Ikke denne karen. Vi går videre, og jeg ser han strever litt med at jeg ikke pent går bak ham, men går ved siden av, finner mine egne veier. Jeg kan ikke helt fornekte min norske uavhengige identitet heller.

- Vil du bade?
- Hæ?

Vi går i land på Livingstone Island. Betaler avgift (det er en Sør-afrikansk aktør som har monopol på øya). Vi går på baksida og ser rett ned på hovedfossen. På den delen av fossen som er grenseskillet mellom Zambia og Zimbabwe. Jeg ser en fisker på den zimbabziske sida som akkurat gir seg i veg.

- Kom. Her skal vi bade.

- Hæ?

Så hopper han!

Og så må jeg bare følge etter. Ikke like

spenstig, men jeg hopper!

Se bilde? Da må du gå tilbake til

forrige blogg.

Hemmeligheten?

Naturen er uforutsigelig. Her har den, midt i fossen, laget en solid mur på rundt en meter, som holder stand mot vannet. MEN: Vi kan bade her fordi det er så lite vann. Når regnet fra det angolanske høyland og det namibiske lavland får mer kraft, vil dette vi gjør nå, være umulig. Det er altså bare et par måneder i året det går an å bade akkurat her. På den tørreste tida, som turistene føler seg så snytt for.

Vi blir litt modigere og svømmer motstøms, opp i fossen og skjønner at zuchussi er noe naturen har sørget for før den ble et must i overmoderniserte norske hjem. Jeg føler meg privilegert,

Ja, da. Selv damer over blir godt tatt vare på.
Legger dere merke til armbåndet til Jeh?
Det skal neste blogg handle om.