Gjensyn med Afrika

Når jeg nå begynner på denne bloggen har jeg allerede gjort unna de første seks månedene av kontrakten (1.okt 07 til 1.april 08). Derette var jeg hjemme i min vanlige jobb fram til 1.oktober 08, og nå er jeg her igjen.

Gjensyn med Afrika
Hjemme i Tromsø begynte høsten, de intense gule og røde fargene, og så mer og mer nakne kvister på trærne, de stadig mørkere kveldene, glitteret i frosten på marka om morgenen, snøen som gjør fjellene så vakre der den kryper lengre og lengre ned, og det sosiale livet på Skarven, å ta tak.

Så plutselig 20 timer seinere er jeg på plass i heten, i fargene, i luktene, til alle annerledeshetene.

Det tar tid å omstille seg, til å legge av seg sin norske nå-skal-alt-fungere-etter-planen- innstillingen. Det tar tid til å bli venn med alt som ikke fungerer. Finne ut hva kan jeg gjøre noe med, og hva må jeg leve med som det er. Jeg har kommet til at en slik innstilling er nødvendig for å ha et godt liv. Jeg begynner like gjerne med dyrene i mitt afrikanske hus, med husdyrene mine.

Her ser dere huset mitt mens det tar imot kveldens siste solstråler.

Spiders
Forrige gang prøvde jeg å bli kvitt edderkoppene. Jeg løp rundt og sprayet dem med instant-killing-spray. Ikke at jeg klarte på langt nær alle, og det på tross av at jeg trev til meg nærmeste stol og dusjet i vei oppunder taket, sendte en sprut midt på veggen, hoppet ned av stolen og sprayet videre nede ved gulvet, enten det var under sofaen eller senga.

Når jeg tenker etter, var det ingen som gjorde meg noe, så nå har jeg valgt en annen strategi. Jeg kaller edderkoppene for nøytrale venner og lar dem være i fred. Det tok riktignok et døgn før jeg klarte å hilse dyret god dag da jeg fremdeles halvt i søvne åpnet klesskapet og så de sprikende beina som ser ut til å være limt fast til veggen, men det blir en vane. Ikke minst hjelper det at jeg etter hvert har lært meg noe om hvilke typer som er ufarlige (og det er de vanligste) og hvilke jeg fortsatt må passe meg for. Men de aller fleste er som sagt nøytrale venner. Jeg gir dem et avmålt blikk og kanskje et kort nikk slik at de skjønner at de er sett, og lar det blir med det.

Firfislen – en venn
En god venn, derimot, er firfislen, the lizards. De er overalt, store og små. Lynkjappe der de kravler opp langs veggene, bortover vinduspostene, ut gjennom dørsprekkene og inn gjennom ventilene. Jeg til og med ler når jeg ser en stakkar kravle febrilsk bortover det altfor glatte kjøkkengulvet etter at hushjelpen har vært her og polert med voks. Firfislene er gode venner både fordi de ALDRI kommer i nærheten av deg, og det viktigste av alt, de lever av insekter. Det vil si at de spiser alt de kommer over på sin vei i huset og derved er levende rengjøringssentraler. Om det er et godt tegn at mine gode venner ser ut til å trives i alle rom, velger jeg ikke å spekulere i.

Min virkelige uvenn
Høres jeg ut som en (rasjonell) helgen? I så fall må jeg bekjenne at jeg har en svakhet, og den heter COCKROACHE. Jeg utstår ikke kakerlakker. De er rett og slett så ekle at jeg foretrekker det engelske ordet. På engelsk hører du liksom det tørre rødbrune skallet og den litt kantete pilingen av disse kloakkdyrene. Det skulle vært meg en sann fryd å plante skohælen over ryggen og riktig trøkke til inntil jeg hørte den tørre knasingen av et knust dyr, men det skal visst gjøre fra vondt til verre. Kakerlakken gjemmer etter sigende det utallige avkommet sitt under skallet. Hvis en tråkker på den, kan en være sikker på at det piler minst 7 mini-dyr i hver retning.

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør dem så alldeles uutholdelige, for selve dyret ser vel strengt tatt sett ikke verre ut enn en bille. Slik rasjonell tanke preller imidlertid av. Jeg bokstavelig talt krymper meg og kjenner et eller annet som tar tak nederst i korsryggen og sender ilinger oppover når jeg får øye på en komme krypende fram under steikeovnen mens jeg lager mat. Og det er vel helst denne kombinasjonen av mat og kloakk, som utløser ryggmargsrefleksen. I et tiendedels sekund står jeg som lammet, kan liksom ikke tro mine egne øyne, men så reagerer jeg. Jeg har alltid den mest effektive COCKROACHE KILLER for hånden, ”kills really fast on contact” står det på boksen, kaster maten til side og sender en real dusj på direkten.

Og så det som gjør at jeg har gitt opp å bli æresmedlem av Dyrenes Beskyttelse: jeg riktig kroer meg og må bare innrømme det; jeg står der og nyter synet av dyret som rykker til, faller om på ryggen og går inn i dødskampen med spasmeaktige bevegelser. Det eneste forsonende med dem er at de opptrer langt sjeldnere enn mine venner: edderkoppene og firfislene.

Uansett nøytrale eller gode venner, så har jeg bare en avtale med dem: jeg liker dem ikke i senga. Og det er ikke noe problem når en bare tar i bruk et gammelt jungeltricks; jeg skyver hele senga et godt stykke ut fra veggen slik at både edderkopper og firfirsler kan løpe fritt. Verre er det ikke.

For litt siden gikk strømmen, som det gjør hver tirsdag og lørdag sånn i 19-tida. På den måten prøver en i Zambia å få de altfor dårlige strømforsyningene til å rekke litt lenger. Det var ingen god ide å skrive ved hjelp av hodelykt, for med en enkelt lyskilde får jeg plutselig mange nye flygende venner på besøk. Jeg tar derfor snart kvelden, trekker min seng fra veggen, kryper inn under myggnettet iført hodelykt og en god bok.
God natt!